Side 3

Utdanningsforbundet kritiserer skolene for å spare penger ved å ansette nyutdannede lærere fremfor de med lengre utdanning og erfaring. Men kanskje skolene gjør noe smart?

Mandag slo Dagbladet stort opp at skolene sparer penger ved å vrake lærerne med lengst utdanning og erfaring. Ved å velge en nyutdannet lærer med kort utdanning fremfor en lektor med topplønn, kan en skole spare over 100 000 kroner i lønnsutgifter. Det kan garantert komme godt med. Mange kommuner bevilger penger til skolene kun basert på hvor mange elever de har, og resultatet blir nødvendigvis ikke en særlig romslig økonomi. Ifølge Utdanningsforbundet annonserer flere skoler derfor på en måte som utelukker lektorer eller adjunkter med erfaring. Det blir billigst.

Men blir det bra? Det er det store spørsmålet. En ting er at en barneskolelærer med hovedfag i matematikk, nødvendigvis ikke er bedre enn en med vanlig lærerskole. Men når skolene skal gå i gang med det store Kunnskapsløftet, hvor kvalitetsheving er hovedmålet, virker det paradoksalt at økonomiske vurderinger synes så overordnet. For selv om det ikke behøver være noen direkte sammenheng mellom lang utdanning/erfaring og faglig dyktighet, blir det helt feil hvis dette i seg selv diskvalifiserer for ansettelse.

Det går det an å være enig med Utdanningsforbundet i. Det går også helt klart an å sympatisere med høyt utdannede, erfarne lærere som ikke blir engasjert hverken i vikariater eller faste jobber. Men: Det er vel også bra at noe taler til de unge og uerfarnes fordel?

I flere år har det vært et problem at nyutdannede lærere ikke får jobb. Det siste året økte ledigheten blant lærere mer enn arbeidsledigheten generelt. Og det er de nyutdannede som rammes hardest. Få nye stillinger og lovpålagt prioritering av dem med høyest kompetanse, har gjort at 55 prosent av lærerne i videregående skole nå er over 50 år. I realfag er situasjonen enda mer utpreget: 62 prosent av lærerne er over 50. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, har lenge advart mot at en rekrutteringskrise er på gang i Norge og en rekke andre land. Nyutdannede som ikke får relevant jobb, velger andre karriereveier og forsvinner ut av læreryrket før de noen gang har startet.

Skolene bør selvsagt gis økonomiske rammer som gjør det mulig å velge lærere med faglig kvalitet, engasjement og interesse. Men at det ikke finnes blant nyutdannede, er heldigvis feil. Billig kan også være bra. Om det er riktig å kun beregne lønn ut fra antall år utdanning, er en annen sak.

Hva synes du om at skolene ansetter lærerne med kortest utdanning for å spare penger?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Åtte av ti elever følger ikke med i timen. Likevel vil de bli tv-kjendiser, popstjerner eller fotballstjerner. Bør ikke snart foreldre lære barna sine at hardt arbeid er eneste vei til suksess?

Noen ganger kan en lure på hva som feiler «ungdommen nå til dags». I den store Elevundersøkelsen fra 2005, oppgir 80 prosent av de 236.000 elevene som ble spurt, at de sjelden eller aldri følger med på det læreren sier.

Statssekretær Lisbeth Rugtvedt (SV) i Kunnskapsdepartementet omtalte funnet som «illevarslende». – Det understreker betydningen av å jobbe med motivasjon og bedre tilpasset opplæring for elevene, sa hun til VG torsdag.

Illevarslende er bare forbokstaven. Signalene om at noe er riv ruskende galt i norsk skole, blinker heftig. Selv om noen elever sikkert skryter på seg skoleslapphet, gjør den dårlige konsentrasjonen utslag i statistikken. Se bare på realfagkompetansen blant norske elever: Både på 4., 8. og 10. trinn ligger norske elever etter i matematikk og naturfag. Elever i land vi vanligvis liker å sammenlikne oss med, skårer langt bedre. Fjerdeklassingene ligger også langt etter vårt eget nivå i 1995, hvis vi skal tro Statistisk sentralbyrå.

Å stille diagnosen er relativt enkelt, å finne kuren er verre. I Elevundersøkelsen 2005 kom det også frem at 70 prosent av elevene ofte eller noen ganger opplever plagsomt mye bråk og uro i klasserommet. Det kunne vært en start å endre på det? Det ville kreve at barn og unge fikk en oppdragelse hjemme, og at læreren satte en standard for hva som er akseptabel oppførsel i et klasserom. Det svikter kanskje litt begge steder.

Et påfallende trekk blant barn og unge i dag, er deres totalt manglende selvinnsikt, sier lærere. Elevene leser dårlig, skriver feil i drøssevis, men er like fornøyde med seg selv – applausen runger jo hjemmefra. Slikt gir utslag over tid. Bare tenk på Idol-deltakerne…

Det er vel og bra at foreldre sørger for at barna er proppfulle av selvtillit, men gjør de ikke barna sine en bjørnetjeneste samtidig? Ikke en gang det største talentet kan bli en stjerne uten å kunne jobbe målrettet. Og trist, men sant: De aller fleste kan aldri bli stjerner. Den leksen kan være vanskelig å lære. Men kanskje vanskeligst å lære bort.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kunnskapsminister Øystein Djupedal fryser all etablering av friskoler frem til den nye loven ligger på bordet i 2007. Det er til å fryse på ryggen av.

Men det kommer jo ikke som noen overraskelse etter valgkampens skoledebatter (som SV ikke gikk seirende ut av) og Djupedals tidligere utspill denne senhøsten. Den rød-grønne regjeringen vet best - enten det handler om omsorg for barnehagebarna, hva som skal synges før maten eller hvordan skolen skal være.

Mens forgjengeren Kristin Clemet var opptatt av å bedre skolens innhold og slippe mangfoldet løs, konsentrerer Djupedal seg om skolens form og enfold. For det finnes bare ett fasitsvar: Det er den tradisjonelle offentlige skolen som gjelder. Her er det verken rom for Guds lam eller kommersielle sataner fra Sverige.

Clemet utfordret den ofte misforståtte likhetstanken som har dominert den offentlige norske skolen. Djupedal tar oss tiår tilbake ved å insistere på at så mange som mulig skal gjennom den offentlige kverna.

Unger er forskjellige. Familier er forskjellige. Og prioriteringene er ulike. Hvis noen mener at deres barn har det bedre og lærer mer i en friskole enn ved den lokale skolen, burde det ikke da være en selvfølge å kunne velge annerledes? Er det opplagt at skattepengene skal gå til det alternativet flertallet velger?

Det kan synes slik. Og for all del: Langt på vei er den offentlige skolen en velsignelse – både fordi den gir oss et felles referansepunkt og en arena for viktig samspill i tidlige år. Men vi må ikke stirre oss blinde på denne enheten og ikke innhente inspirasjon og korrektiv fra høyre og venstre.

Mange frykter at friskolene vil medføre etablering av eliteskoler for de mest velstående blant oss. Men undersøkelser viser at det er de mest velutdannede som engasjerer sterkest i barnas skolehverdag, og som oftest velger alternativt.

Det er et sterkt signal, og burde spore både skolefolk og politikere til å slutte å syte over at den offentlige skolen blir tappet for midler. De bør heller sette sin ære i å gjøre den offentlige skolen så god at ingen i sin villeste fantasi ville finne på å velge alternativene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ingen barn liker lekser. Det er like ille som fisk, tran og gulerøtter. Og nå slutter foreldrene seg til hylekoret.

Torsdag beklaget lege Ståle Fredriksen ved Sykehuset Innlandet, Divisjon psykisk helsevern seg over en helside i VG om hvor fælt det er med lekser. De bryter med menneskerettigheter om rett til fritid og hvile – et omfattende overgrep, konkluderte han.

Det er klart lekser er noe herk, og en kilde til konflikt mellom barn, foreldre og lærere. Tenk hvor mye tid vi samlet sett bruker på lekser hver eneste dag. Barn skal gjøre dem. Foreldre skal hjelpe til. Lærere skal porsjonere dem ut i riktige mengder, og gi tilbakemelding om hvordan de er utført. Men at det fortsatt kreves at barn gjør lekser er ikke bare et utslag av vrangvilje fra skoleverket, selv om mye kan tyde på at det praktiseres bevisstløst. Det viktigste er tross alt å se hva slags effekt hjemmearbeidet har – både i positiv og negativ forstand.

På plussiden er det dokumentert en bedret evne hos elevene til å huske og forstå det de har lært. Skoleforskere mener at det øker lærelysten, og – så utrolig det kanskje høres – å gjøre elevene mer positivt innstilt til skolen. Mange mener at det også stimulerer elevenes selvdisiplin, uavhengighet og evne til å organisere seg.

En viktig bieffekt er at foreldre lettere engasjerer seg i hva barna driver med på skolen.

Men minussiden er kanskje vel så interessant:

Hvis mengden av lekser blir for stor, kan de virke mot stikk mot sin hensikt. Elevene mister interessen for skolearbeidet fordi det rett og slett blir for mye for dem. I stedet for å løse oppgaver selv, kopierer barna andres arbeid. Eller de blir forvirret av at foreldre lærer dem ting på en annen måte enn lærerne.

Men det verste er at rigid leksepraksis fører til at de svake elevene må bruke enda mer tid og energi på å holde tritt med de andre. Det tærer på motivasjon og overskudd.

Fortsatt er skoleforskerne som forsvarer lekselesing i skolen, i flertall. Men den norske skolen bør ta innover seg, at hjemmearbeidet først ser ut til å ha en målbar effekt fra 11-års alderen. For 14-16-åringer er den formidabel.

Inntil da bør leksene bære preg av å være noe morsomt og lystbetont som ikke tar hele ettermiddagen. Barn modnes ulikt, derfor må hjemmearbeidet tilpasses den enkelte elev. Lekser som ikke reflekterer en bevisst tanke – og omtanke, er med andre ord bortkastet tid. Både for elever, foreldre og lærere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De herper og slår, spytter og sparker. Nå forlanger vi jenteforeldre at gutteforeldre begynner å takle de uregjerlige små på en måte som funker!

Det begynte med en velplassert bemerkning. En tredjeklassejente jeg kjenner, hadde dristet seg til en syrlig kommentar da fjerdeklassegutten kalte henne dum og teit. Hun burde vel bare holdt kjeft. For han svarte med å dundre knyttneven inn i skulderen hennes. Nå blomstrer et stort, grønnlilla merke der som levende bevis på at enkelte menn allerede tidlig i livet har vanskelig for å uttrykke aggresjon i ord.

Noen uker tidligere hadde hun gispet etter luft ved bassengkanten etter å ha blitt holdt under vann av en klassekamerat som ikke skjønte forskjellen på lek og drukningsforsøk. Jeg husker ikke helt om det var før eller etter at to av gutta filmet hverandres kjønnsorganer i det ene friminuttet og lurte jentene til å se videoen i det neste.

At noen kan la seg overraske over at guttene gjør det dårligere på skolen, fatter jeg ikke. Selvsagt har de ikke tid til å pugge gangetabeller når de samtidig skal mekke pornofilm. Kan guttenes herjinger i klasserommet ha noe å gjøre med at nesten alle lærerne fra første til fjerde klasse er lærerinner? Det er i hvert fall ingen tvil om hvilke elever som virkelig trenger hjelp. Åtte av ti barn som må overlates til barnepsykiatrien, er gutter. Kanskje ikke så rart at enkelte danske skoler har forsøkt seg med å skille guttene fra jentene i deler av undervisningen.

Hjemme hos oss har vi blandede følelser for skoleferien. For det er nå, i helvetesukene med SFO hele dagen, at bøllene virkelig kan herje. Det sier seg selv at to voksne ikke makter å holde styr på 35 gærninger mellom 6 og 10 år gjennom en hel dag.

Jeg vil gjerne vite hva dere som har avlet disse små monstrene, har tenkt å gjøre. For metodene deres har ikke vært noen stor suksess. Og kom ikke med den tynnslitte påstanden om at gutter gjør opp på en real måte, mens jenter driver giftig intrigespill. Intriger blir det i det minste ingen blåmerker av.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende