mai 31st, 2008
Myke verdier
Det er sommer, det er sol og det er softis! Er det ikke deilig, dere?
Hver gang sommeren kommer smygende, merker jeg at min hunger etter softis forsterkes – i pakt med naturens gang.
Særlig når ettermiddagen kommer og jeg føler at slappheten tar bolig i de øverste regioner av min kropp, merker jeg at lysten melder seg. Burde jeg kanskje unnet meg en softis, spør jeg meg selv – så stille at mine nærsittende kolleger her i avisfabrikken ikke engang hører ordvekslingen. (Etter hvert er jeg blitt så kjent med meg selv at jeg ofte forstår meg uten at ord utveksles)
Etter en pro-kontra-vurdering, (som ofte ender med pro), tar jeg heisen ned seks etasjer og sprader ut i finværet før jeg tørner rett til høyre og inn i bakerbutikken.
- En softis, sier jeg høyt. – En gigant, takk, med sjokolade! (Det må alltid være sjokoladepulver på) Når jeg bruker ordet gigant, skjønner jentene bak disken tegninga, og da fyller de opp med så mye softismasse at kjeksen nesten knaker i sammenføyningene.
Jeg betaler 26 kroner, går ut av døren og setter kjeven i «open» modus – og nyter. Isen avkjøler meg og tilfredsstiller mitt arsenal av smaksløker på et all deles uovertruffent vis.
Et praktisk problem oppstår når munnvikene støter mot ismassene, slik at de blir tilsølet av is / sjokolade. Det kan se barnslig ut. Problemet løses relativt enkelt ved at man konstant (under seansen) fører en serviett (eller to) i fraktfart mellom de nevnte munnvikene, slik at man kan se voksne forbipasserende i øynene som jevnaldrende.
I Wikipedia leser jeg at softis (fra engelsk soft ice) kom til ved at et forskningsteam fra Storbritannia fant ut at man kunne doble mengden luft i iskrem – og således kutte ned på råstoffmengden og dermed kostnadene.
«Iskremen ble også populær blant forbrukerne som foretrakk en lettere tekstur», står det å lese. Det er teksturen som har gjort meg til en softismann.