Side 3

Sist fredag – etter solnedgang – besteg jeg min sykkel for en liten kveldstråkketur fra Drammen i retning mot Nedre Eiker.

Mine medmennesker satt antagelig og tok seg en liten øl eller en knert (uten at jeg skal hovere over mitt alternative, kjernesunne valg), mens jeg la ut med tohjulingen. Oppildnet av Tour de France (nylig avsluttet opp-og-nedover-sykkelritt for eksperimentelle idrettsfolk med maksimalvekt på 60 kilo), er det lett å ty til sykkelen – selv om man rent fysisk fremstår som to syklister i nevnte ritt.

Mens småmyggen klasket i min svette panne (hvilket ikke fratok meg evnen til å filosofere), gikk det opp for meg at det er noe sanselig ved å fare rundt i den erle sommernatten på sin jernhest. Man fornemmer så mange lukter. Nesen er i sannhet et finstemt organ. Ikke det at jeg kjørte rundt med vidåpen nese. Det ville ha sett vulgært ut. Men selv med nesen i vanlig, daglig, stand-by nedoverposisjon, fanget mitt lukteorgan inn et sortiment av eimer, anger, dunster, dufter og odører.

Det luktet nyslått gress, åker, eng, trær og strå, det luktet blomster, det tilfløt meg dufter av marinerte griselik på grill – fra hager der folk satt og pratet og putret, jeg kjente eim av andre typer fødevarer i ferd med å bli stekt (uten at jeg tør å presisere nøyaktig hva det var), et stenk av avføring kom fra et lite vindu i et lite hus i veikanten, jeg passerte menneskegrupper med en kollektiv ånde som ikke kunne skjule at de hadde vætet sine struper og sinn med øl, enkelte små sigarettrøykskyer, litt diesellukt fra en drosjebil, det luktet ferske hestepærer fra stallen ved Drammen travbane, og i en busslomme på Åssiden passerte jeg to vakre pikebarn (antagelig på vei til byen) som hadde fortryllet aftenluften med et usynlig slør av søt parfyme – som jeg galant trådte meg rett gjennom, tilsynelatende uaffisert.

Kort sagt: Et vell av lukter fylte meg. Den begynnende natten var stappfull av inntrykk. Mens jeg syklet tilsynelatende metodisk og fokusert mot mitt mål (som var det samme som utgangspunktet, jeg snudde da jeg var kommet halvveis), var det sikkert ikke mange av dem jeg passerte som forsto at jeg var nesten overveldet av et veritabelt antall inhalerte bouqueter.

Etter å ha pustet så mye inn, var det deilig til slutt å kunne puste ut.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er noe som har slått meg relativt nylig, nemlig at man må bli ganske dum og akterutseilt- fra et samfunnsaktuelt perspektiv – av å lese så mange bøker som enkelte påberoper seg å konsumere.

Særlig nå om sommeren (les: ferietid) er det enkelte som i fullt alvor hevder at de er kapable til å frese gjennom en fire-fem romaner i uken – i tillegg til all rødvinsdrikkingen. Mitt spørsmål blir da: Evner man i tillegg å tilegne seg kunnskap om samfunnsdebatten, som raser relativt ufortrødent videre – uavhengig om det er fellesferie eller ei?

Kan man kalle seg et samfunnsmenneske om man unngår den stadig løpende debatt – i aviser og tidsskrifter – og i stedet prefererer bokverk, om aldri så monumentale,som sine mentale hovedmåltid? Jeg har selv de siste ukene forsøkt å sette til livs en del bøker jeg er hypp på, og kan meddele at jeg har kommet gjennom Philip Roths nye romanperle, «Hvermann». (Den var kort)

Derimot har jeg ikke evnet å komme til veis ende hverken i Per Pettersons «Ut og stjæle hester» (sent ute her), jeg har bare lest de første passasjene i Albert Camus` «Pesten» (enda senere ute her), jeg er på side 49 i Pascal Merciers «Night Train to Lisbon», mens jeg lengter etter å begynne på Leonard Cohens «Book of Longing» (inspirert av den nylig avholdte Oslo-konserten).

Årsaken er antagelig at jeg hver dag konsumerer tre aviser relativt grundig – lokalavisen Drammens Tidende, Aftenposten og vårt eget organ, VG. I tillegg kjøper jeg Financial Times Weekend, som er stappfull av godt stoff.

Nevnte aviser kan holde meg i stillesittende aktivitet til langtpå natt.
Resten av dagen skal man feriere, det vil si bevege skrotten (gå, bade, sykle, trene i helsestudio),samtale, spise, reise (en smule), oppleve noe (konserter, kabareter, filmer) og pleie vennskap og kjærlighet.
Når skal man da få tid til å gyve løs på BØKENE? Det er simpelthen ikke tid nok.

Og: Er det egentlig noen som helst grunn til å føle seg underlegen vis-à-vis medmennesker som velger å unnvike samfunnsdebatten – for utelukkende å befinne seg i fiksjonens verden (i tillegg til rødvinsrusen)?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er nå man har sjansen. I det som kan være at anfall av medlidenhet etter fjorårets nitriste sommer, har solen funnet det for godt å henge over deler av Norge den siste tiden.

Den må finne seg i å bli kommentert. Med litt ærefrykt. Folk sitter med klamme armhuler og svette i pannen og synes egentlig det er litt for varmt. Men det er ikke lov til å klage.

Den som klager må ta ansvaret når drittværet kommer. Og det gjør det nok før eller siden.

Ofte i akkurat den uken da man har leid seg en litt for dyr hytte ved sjøen.

Men sjansen, ja. Det er sjansen til å bli brun jeg tenker på. En sjanse noen tar på dypt og inderlig alvor.

I parken som jeg går forbi stort sett hver dag, er det et par stykker som jobber steinhardt med å ligge rett ut på ryggen. Ved jevn snuing på armer og bein, sørger de for at solstrålene får tak på steder der antageligvis de fleste ikke husker å vaske seg når de dusjer en gang.

En jeg er spesielt fascinert av spriker med fingrene. Antageligvis for at solen skal slippe til overalt der også. Er det slik solkongene kjenner igjen sine åndsfrender? Et lett blikk på siden av fingrene for å se om du er jevnt brun overalt, eller om du bare er en amatør som tilfeldigvis har vært litt ute.

Siden vi ikke lever i Tyskland, er det jo sånn at man må ha på seg klær når man soler seg i norske parker. Ikke så mye klær riktignok, særlig ikke for jenter. De har der et fortrinn når det gjelder den jevne brunheten. Og nå snakker vi om brunfargen på de stedene der jeg tror de aller fleste husker å vaske seg når de er i dusjen.

For gutta er det litt verre. Selv de mest solhungrige menn kvier seg antageligvis for å bruke bikinibukser. Det holder jo med én Esther Pirelli her i landet.

Siden den klassiske, lille og trange badebuksen, ofte kalt druesmugleren, kun assosieres med han Jorgos som stjal kjæresten din på interrailen i Hellas i 1987, eller pedofile belgiske menn med gullmedaljong og hemoroider, er den rådende badebuksemoten slik at mengden stoff er til hinder for å få brunet de øvre delene av låret. Eventuelt den nederste delen av ryggen.

Noen slår seg til ro med dette, men proffene vet råd. Diskré trekkes og brettes det på shortsen, slik at størstedelen av setemuskelen frigjøres fra tekstilfengslet og eksponeres for solstråler. Resultatet er da en elegant bruning av rumpeballene.

Det håper jeg de selv, og eventuelt andre som de er intime med, har glede av. For de ser jo ikke spesielt verdige ut der de ligger i sin tilsynelatende zenbuddhistiske dvaletilstand. Med kortbuksene stappet inn i rumpesprekken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sommeren 2006. Mens den danske ølen varmet seg i solen sa jeg til campingstolen ved siden av: «Dette er det siste året».

Jeg ville gi meg på topp. To år på rad med godvær er ren flaks.

Jeg debuterte i 2003. Det gamle teltet jeg trodde var vanntett måtte raskt byttes ut med et intimt blått festivaltelt. Været skiftet fra blått til grått. Vi bodde på camp med venners venner og spilte Maj Britt Andersen-kassetten på repeat for å irritere de fjollete Bærumsjentene i naboteltet. Jeg forelsket meg da jeg gikk av festivaltoget. Da Metallica sendte 70000 armbånd til himmels på hovedscenen skjønte jeg at det kom til å bli vanskelig å slå opp.

2004. De nye stripete gummistøvlene gikk en sikker død i møte mens jeg kavet meg gjennom gjørmehavet. Fra telt til do til øl til musikk og tilbake til teltet. Bowie avlyste, og vi satt og dinglet med gummistøvlene fra hengekøyene ved Orange-scenen, akkompagnert av Carlos Santana. Jeg tror sjokoladepannekakene på Øst aldri har smakt bedre enn etter konserten med Muse på Arena.

Jeg var skeptisk da vi satte oss på bussen sommeren 2005. I København begynte det å regne. Resten av uken våknet vi klokken 07.00 hver morgen på grunn av varmen. Green Day sang «I hope you had the time of your life».

Sol i 2006 - for andre året på rad. Jeg skjønte at 2007 kom til å bli ille og lot Roskilde seile sin egen sjø. Men i år klarer jeg ikke å la være. For gammel eller ikke: Torsdag 3. juli finner du meg med en øl foran Orange-scenen sammen med Radiohead.

Del dine Roskilde-minner under her, sjekk festivalværet og diskuter festivalsommeren på www.vg.no

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når sommeren kommer, dukker ofte spørsmålet opp om hva som er god sommermat.

Som kjent er smaken som baken – ganske bred. Dermed blir det opptil den enkelte å definere hva som best fungerer som sommerlig føde.
Når solen står høyt på himmelen, gresset strutter mot sky og varmen legger sin beskyttende (nesten klamme) hånd over vårt legeme, står ofte fisk eller skalldyr øverst på vår ønskeliste.

Tenk deg en slank, sexy rødspette liggende klar og fristende foran deg – alternativt et stykke robust hellefisk, en ovnsbakt skrei, en seifilet innhyllet i løk eller makrell omringet av agurk.

Eller hva med en nykokt hummer? Den får alltid plass i vår mage. – Rop på hummer`n, så kummer`n (hvis du har penger nok, vår anm.), heter det. Krabbekjøtt er også definitivt sommer-nam-nam. Kamskjell? Oh-la-la! Gjerne ti stykker på asjetten, takk. Vi tilhører ikke ett-eller-to-kamskjell-segmentet.

Nevnte noen tunfiskfilet? Den smelter på tungen. La oss heller ikke glemme en god fiskesuppe, med havets herligheter skjult under den dampende, mystiske overflaten. Suppen fyller deg med god sommerfølelse.

Men for guds skyld, vi er ikke fanatikere. En entrecôte kan gjøre susen i sommer – som et rødkjøttalternativ til alt fiskestyret – og en wienerschnitzel hører hjemme langt flere steder enn i den østerrikske hovedstaden.

Forandring fryder, og en indrefilet av svin er aldri av veien en stemningsfull sommerkveld. En oksefilet er heller ikke avhengig av at vinden suser og snøen er i anmarsj. Så visst ikke!

Kylling og kalkun er sommeralternativer for den som ønsker seg hvitt kjøtt i skrotten. På grillen ønskes flintsteken og grillpølsene (med ost) velkommen til fresende hett samvær, hvis man da ikke velger kald spekeskinke i intim omgang med eggerøre.

Pasta kan være svaret en deilig sommerkveld ved fjorden – mens vårt rotekte norske, litt bastante karbonadesmørbrød aldri er av veien, kanskje som et solid punktum for en opplevelsesrik soldag i fjellheimen.

Noen vil kanskje synes at det blir for smalt og ensrettet å holde seg utelukkende til de nevnte sommerrettene. Til dem sier vi (godhjertet): Lev dere ut. Spis gjerne lapskaus eller lammegryte. Vi er ikke her for å dømme dere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Varmen tyter nedover oss, men vær klar over – i all din solkokende, naive iver – at hjernen blir bløt i varmen. Vær obs på sløve medmennesker!

Jeg leser at den mentale yteevnen senkes med 20 prosent når temperaturen øker fra 20 til 25 grader celsius (temperaturskala oppkalt etter den svenske astronomiprofessoren og geofysikeren Anders Celsius, der vannets frysepunkt settes til null grader og kokepunktet til 100 grader – for letthets skyld).

Og: Ved 27-28 grader senkes yteevnen ytterligere – med hele 30-35 prosent. Når jeg tenker på alle de sløve menneskene jeg kjenner (selv på en kald dag), er det nesten fryktinngytende – på høylys, stekende dag – å tenke på at deres mentale kraft er redusert med ytterligere en tredjedel av det de til vanlig makter å varte opp med.

Hvordan skal man forholde seg til det nærmest kollektive mentale sammenbruddet som omringer en? Skal man gå rett på sine kamerater og fortelle hva som er i ferd med å skje, eller legge an en vente-og-se-holdning – og heller aksjonere når det er absolutt naudsynt?

Jeg har valgt det siste, å se an situasjonen en smule – og la mistanken komme mine medmennesker til gode, inntil videre. Overopphetet og febersyk er man, pr. definisjon, når kroppstemperaturen er over 38 grader, målt i endetarmen.

Siden det anses som svært uvanlig – på grensen til det absolutte abnorme – å måle temperaturen på sådant vis på et utested, er det lett å forstå at mange blide, begersvingende brødre og søstre ikke er klar over at tilstanden raskt begynner å nærme seg kokepunktet.

Mitt råd er derfor at man bør være seg varmen bevisst, og at man – om man ønsker å vite hvordan det egentlig står til – kanskje beveger seg bak noen busker før man trekker frem termometeret og fører det inn i kroppen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er sommer, det er sol og det er softis! Er det ikke deilig, dere?

Hver gang sommeren kommer smygende, merker jeg at min hunger etter softis forsterkes – i pakt med naturens gang.

Særlig når ettermiddagen kommer og jeg føler at slappheten tar bolig i de øverste regioner av min kropp, merker jeg at lysten melder seg. Burde jeg kanskje unnet meg en softis, spør jeg meg selv – så stille at mine nærsittende kolleger her i avisfabrikken ikke engang hører ordvekslingen. (Etter hvert er jeg blitt så kjent med meg selv at jeg ofte forstår meg uten at ord utveksles)

Etter en pro-kontra-vurdering, (som ofte ender med pro), tar jeg heisen ned seks etasjer og sprader ut i finværet før jeg tørner rett til høyre og inn i bakerbutikken.

- En softis, sier jeg høyt. – En gigant, takk, med sjokolade! (Det må alltid være sjokoladepulver på) Når jeg bruker ordet gigant, skjønner jentene bak disken tegninga, og da fyller de opp med så mye softismasse at kjeksen nesten knaker i sammenføyningene.

Jeg betaler 26 kroner, går ut av døren og setter kjeven i «open» modus – og nyter. Isen avkjøler meg og tilfredsstiller mitt arsenal av smaksløker på et all deles uovertruffent vis.

Et praktisk problem oppstår når munnvikene støter mot ismassene, slik at de blir tilsølet av is / sjokolade. Det kan se barnslig ut. Problemet løses relativt enkelt ved at man konstant (under seansen) fører en serviett (eller to) i fraktfart mellom de nevnte munnvikene, slik at man kan se voksne forbipasserende i øynene som jevnaldrende.

I Wikipedia leser jeg at softis (fra engelsk soft ice) kom til ved at et forskningsteam fra Storbritannia fant ut at man kunne doble mengden luft i iskrem – og således kutte ned på råstoffmengden og dermed kostnadene.

«Iskremen ble også populær blant forbrukerne som foretrakk en lettere tekstur», står det å lese. Det er teksturen som har gjort meg til en softismann.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva er det med disse offentlige forvaltningene egentlig? For eksempel viltforvaltningen.

Til nå har jeg trodd at denne rykket ut for å ta vare på, eventuelt avlive på humant vis, dyr som var sterkt skadet av tog og bil, eller av noen på to til fire ben.

Derfor virker det underlig, når man leser om en heftig brann på Helsfyr i Oslo, for ikke lenge siden. Mangt og mye gikk opp i flammer, men to brannmenn klarte å redde tre små grevlingunger som lå vettskremte i bolet sitt, under noen gulvplanker. De var søte og tillitsfulle, kunne vi lese i avis og på nett.

Brannmennene, og sikkert andre som sto bi, var glade for bergingen av de tre små. Den kunne blitt et lyspunkt i nyhetsbildet av utbrente leiligheter, mørk røyk og frykt hos beboerne i området.

Hva gjør så viltforvaltningen, som kommer til, og skal ta hånd om småtassene? Jo, den avliver de tre små krekene. Er det mening i slikt? Tåler ikke viltforvaltningen å se ville dyr i byen?

Blir den grepet av en lammende hjelpeløshet, og tenker med seg, at den eneste mulighet er å sende trillingene over til De Evige Jaktmarker? (Som de for så vidt nettopp hadde unnsluppet). Er viltforvaltningen redd for grevlinger?

Grevlinger klarer seg, som kjent, nesten over alt. Jeg lever i fred og fordragelighet med opptil flere, rundt huset mitt på Sørlandet. Det er i grunnen noen morsomme og rare vesener, som sjelden gjør noen fortred, og som vanligvis holder grei orden i eget bol, og egen familie.
NOAH og andre dyrevernorganisasjoner burde vært kontaktet, for å høre om der fantes noen som kunne være matmor for de små, til de ble store nok til å slippes ut i skogen.

Er det gode, sunne signaler å sende til barn, som ganske sikkert gledet seg over bergingen av småtassene, og lurte på hvordan det gikk dem, at de ble skutt? Jeg tror ikke det. Det er noe hjelpeløst og fantasiløst over en slik forhastet avgjørelse. Hvis en hel del andre løsninger var vurdert, og funnet håpløse, kanskje. Men det var det ikke her.

Det er følgelig all grunn til engstelse for fremtiden til et rådyr, som skal være observert i nærheten av Bygdøy allé i Oslo, ifølge ettermiddagsavisen. La oss håpe Bambi finner tilbake til naturen på egen hånd, eller at han får vennlig assistanse av dyrekjære mennesker.

Det er ikke alltid den beste løsningen er gevær.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For et par tiår siden var grilling en ganske analog syssel. En halvkule på litt vinglete bein ble fylt med kull, dynket i tennvæske og satt fyr på. Man trengte ikke noe særlig mer, bortsett fra et passende forråd med banneord. Et saftig «faen» var det beste man hadde å stille opp med mot en tørrstekt kotelett.

Grilling var dessuten en unnskyldning for å ta på seg en rar vott og et festlig forkle. Plutselig gikk far rundt i hagen med Davids nakne Michelangelo på forsiden, og en litt for liten shorts på baksiden.

Plystrende, mens han jevnlig sprutet petroleumsdestillat på kullene så flammene slo opp i lufta, noe som også det året fikk han sure naboen i tredje etasje til å skrive brev til styret om hvordan grillosen ødela hele sommeren. Inne sto mor og lagde salat som ingen egentlig hadde lyst på.

Vi har utviklet oss. Riktignok grilles det fortsatt friskt, men ikke så uvørent som før. Norsk grill er blitt et marked og en arena.
Kan vi snakke om en grillsosiologi? Jeg påstår det. Du er hva du griller. Og ikke minst hva du velger å grille på. Reisen fra torommeren i byen til toetasjer med hageflekk og platting i forstedene er ikke komplett uten innkjøp av ny grill. Helst gass. Med praktisk beskyttelsestrekk i vinyl.

Gassgrillene kommer fra USA. Man trenger ikke høyhalser og rare briller for å se det på designet. Det blinker i krom, det er svært, og brytere og hendler er lagd for store never.

OK, det ble den litt sure firesylindrede familiebilen med praktisk lastehøyde og ryggealarm istedenfor Ford Mustang, men hjemme på terrassen står to kubikkmeter Weber Genesis og putrer i gassventilen. Klar til å svi noen nakkekoteletter og en pliktskyldig laksebit i ny og ne.

Noen drømmer seg kanskje bort mens de står og stirrer på pølsene. Til gassgrillenes konge, Bread Breaker Two Dual-fuel Grill. Den koster knappe hundre tusen, men ser til gjengjeld ut som en forkrommet miniutgave av operaen i Bjørvika. Det ville ikke forundre meg om Petter Stordalen har en sånn.

Det å ikke kjøpe gassgrill er selvfølgelig også et signal om hvem du er. Kullgrillerne har bedre tid, og vil nok regne seg selv som atskillig mer matkyndige enn gasskameratene. Som eliter flest er de opptatt av motstand.

Det er nemlig akkurat like vanskelig å få jevn fyr på en kullgrill i dag som det var i 1979. Og maten blir fortere svidd. Men det er en del av moroa. Et godt måltid fra kullgrillen krever høy grillkompetanse. De som sverger til kull vil selvfølgelig hevde at maten derfor smaker langt bedre.

Ingenting slår som kjent den autentiske smaken. Av kull.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg løftet blikket fra handlekurven – og så rett på en hårete rygg.

Temperaturen var digg inne på butikken. Ute var det 25 grader. Jeg kom rett fra parken, og skulle bare innom for å kjøpe grillmat og øl. Selvsagt hadde jeg dratt kjolen over bikinien. Det faller meg liksom ikke naturlig å valse halvnaken rundt på Rema.

Andre regler gjelder visst for menn. For der sto jeg altså med potetsalaten min – klemt mellom et stykk ølmage og et stykk vaskebrett. Det eneste som kunne toppet situasjonen var hvis de hadde hatt på seg speedo, kokosolje og Adidas-sandaler.

Og jeg visste ikke helt om jeg skulle være sjalu over at de var så frigjorte – eller om jeg skulle vemmes. Jeg landet på en slags luguber blanding.

Tilbake i parken klagde jeg til kompisene mine. Fortalte om den gangen jeg havnet under en manns hårete armhule på trikken. Jeg satt på et sete da en fyr (i bar overkropp, selvsagt) stilte seg over meg, grep takreima og fremviste svetteglinsende hår uten å foretrekke en mine. Det hjalp ikke engang at fyren var en kjekk forfatterkjendis. 

- Tenk om vi jenter hadde sprada rundt i bar overkropp når dere handler melk og brød, begynte jeg – men skjønte med det samme hvor det bar.

- Det ville jo vært fantastisk, sa kompisene mine.

- Med hår under armene?

Jeg gliste. Og så på de fordreide ansiktsuttrykkene at jeg hadde vunnet. Hva mener du?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende