mai 14th, 2008
Sp ved makten
Det meste tyder på at Senterpartiet blir sittende i Regjeringen hele inneværende stortingsperiode.
(HOLDER UT: Senterpartiets Åslaug Haga. Foto: Markus Aarstad)
Det er bare andre gang i partiets historie at regjeringsdeltagelsen holder en hel periode.
Første gang var stortingsperioden 1965-69, da Senterpartiet satt i den regjeringen som ble ledet av partiets egen statsminister, Per Borten. Alle de andre gangene Sp har deltatt i regjering, har deltagelsen enten begynt eller sluttet inne i perioden.
Eller begge deler. Det siste var tilfelle med Senterpartiets (da Bondepartiet) aller første besøk i regjeringskontorene i årene 1931-33. Partiet kom til makten med Peder Kolstad som statsminister, etter at Venstre-regjeringen Mowinckel ble felt i Stortinget.
Og Jens Hundseid som overtok ved Kolstads død i 1932, ble felt av den samme Mowinckel året etter. Deretter skulle det gå tretti år før Senterpartiet på ny kom i regjering; det var i det kortvarige ministeriet John Lyng i 1963.
Regjeringssamarbeidet under Per Borten fortsatte inn i stortingsperioden 1969-73, men regjeringen gikk i indre oppløsning i 1971 på grunn av EU-spørsmålet. Da nei-siden vant folkeavstemningen om EU i 1972, dannet nei-partiene, blant dem også Sp, regjering ledet av Lars Korvald (KrF).
Den satt til valget i 1973, da Arbeiderpartiet og SV erobret flertallet.
Neste gang Senterpartiet kom med i regjeringen, var i 1983, da Kåre Willochs rene Høyre-regjering ble utvidet med statsråder fra Sp og KrF.
De tre partiene mistet sitt stortingsflertall ved valget i 1985 og året etter ble regjeringen felt i Stortinget på et forslag om å øke bensinavgiften.
Etter valget i 1989 dannet Jan P. Syse en regjering av Høyre, Sp og KrF. Den gikk i oppløsning i 1990; igjen var det forholdet til EU (EØS-forhandlingene) som ble regjeringens bane.
I 1997 kom Senterpartiet igjen med i regjeringen (Bondevik I), men heller ikke den satt en hel periode; regjeringen ble felt i 2000 på spørsmålet om gasskraftverk.
Alle regjeringer med deltagelse av Senterpartiet unntatt den aller første, har vært regjeringer med flere partier. Den historien som er skissert ovenfor, tyder på at det er en noe risikabel affære å gi seg ut på regjeringssamarbeid med det tidligere Bondepartiet; det har som hovedregel endt med knall og fall.
Derfor kan man si at Jens Stoltenberg tok en betydelig risiko da han i 2005 tok Sp med i det rødgrønne samarbeidet. Men det ser ut til å holde perioden ut, og dermed klarer Sp også å pynte på en statistikk som ellers er lite flatterende.