Side 3

Skrevet av Lene Christensen 12.juli 2007, klokken 09.10. 

Jeg har ingenting imot punktum. Komma er også helt greit, selv om det av og til er litt vrient å vite hvor i setningen det skal plasseres.

Semikolon er derimot et tegn som ofte får språknerden i meg til å grøsse når jeg ser det på trykk. 

Det virker nemlig som stadig flere «krydrer» setningene med et semikolon, i stedet for å bruke kolon eller sette punktum.

Og det ser like dumt ut hver gang.

Ifølge Språkrådets hjemmeside er semikolon «en mellomting mellom et punktum og et komma og må ikke blandes sammen med kolon».

Det burde egentlig ikke være så vanskelig. Kolon er to prikker ( : ) , semikolon er en prikk og en prikk med hale ( ; ).

Kolon består av to like deler, semikolon settes sammen av to ulike deler.

Likevel er det altså mange som forveksler disse to tegnene. Eller nedprioriterer de kolonet med vilje?

For hvorfor er det egentlig blitt så stas å bruke semikolon i stedet for kolon? Er kolonet rett og slett blitt for kjedelig?   

Det står jo bare rett opp og ned i setningen, og man legger i grunnen ikke noe særlig merke til det.

Det er det som kommer etterpå som betyr noe

Da er det noe annet med semikolonet, som nærmest flørter litt med leseren, før det sender vedkommende videre på spor av mer informasjon.

Muligens er det såkalte smileys som har gjort semikolonet populært. For å lage et blunkeansikt trenger man som kjent en parentes – og et semikolon.

På den annen side, så kan semikolon også oppfattes som et relativt seriøst tegn.

For å sitere Språkrådet igjen: Semikolon brukes «til å lage et lite opphold mellom helsetninger (hovedsetninger) som hører nær sammen», og det «kan også brukes til å skille mellom ledd i sammensatte oppregninger». 

Da jeg studerte brukte jeg semikolon når jeg jobbet med større akademiske oppgaver, for å kunne skrive ekstremt lange setninger. Jeg innbilte meg nemlig at kvaliteten på innholdet økte proporsjonalt med antall semikolon.

Så feil går det altså an å ta. Kanskje det er min fortid som misbruker av semikolon som gjør at jeg i dag har et såpass anstrengt forhold til tegnet. Eventuelt at jeg prøver å irritere meg over noe annet enn været.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fredag for to uker siden deltok jeg riktig nok i et 

Men hvem har egentlig skrevet Per Egil Hegges artikler i det siste?

Her jeg sitter og leser dagens utgave av nynorskavisen Dag og Tid (utkommer på fredager fra og med i dag), slår det meg at Aftenposten i sin tid kan ha gjort det samme med redaktør Per Egil Hegge som The Beatles gjorde med Paul McCartney da han omkom i en bilulykke i 1966; de har erstattet ham med en dobbeltgjenger!

Du tenker kanskje at hvis noen går som Hegge, ser ut som Hegge og lyder som Hegge, så er det etter all sannsynlighet Hegge. Eller at det umulig kan finnes to stykker av ham. Men ifølge Dag og Tid har en Per Egil Hegge gitt ut en bok full av faktafeil, omtrentligheter og slurvete språk. Det kan umulig være originalen!

Dette har skjedd: Språkekspertene Per Egil Hegge, Helene Uri og Sylfest Lomheim ga i fjor ut boken Quizleis – 1001 spørsmål og svar om språk.

Eller gjorde de det?

For Quizleis er ifølge Frode Korslund (cand. philol. med hovedfag i norsk) og Klaus Johan Myrvoll (masterstudent i norrøn filologi) så proppfull av feil – i hvert fall 33 opplagte kortslutninger – at den boksprengte trioen enten må ha begått verket i en tilstand hvor tunge sentralstimuli har spilt en avgjørende rolle, eller så er det ikke de tre som har skrevet boken.

Kandidat Myrvoll anfører blant annet som feil nr 14: «I bolken for "klassisk danning" spyrr forfattarane kva "ars longva, vita brevis" tyder (s. 10). Rett latin er "ars longa, vita brevis".»

Så det så! Selv trodde jeg riktig nok dette var et spørsmål om hva «riksmeklingsmann» het på latin, men nå skjønner jeg at Det norske samlaget nærmest har tatt en Franklin W. Dixon (som skrev 58 bøker om Hardy-guttene uten selv å eksistere – forfatteren var bare et psevdonym som forlaget brukte).

Quizleis er simpelthen smurt sammen av billig østeuropeisk arbeidskraft som Samlagets forretningsfører fant på et nachspiel hos ManPower, og utgitt i navnet til sakesløse språkeksperter ute av stand til å gjøre rede for seg, eller ta til motmæle. Jada, det hørtes sikkert ut som en god ide da, men det går altså en Jeremias gjennom verden!

Har noen forresten sett Per Egil Hegge, Sylfest Lomheim og Helene Uri SAMMEN i det siste? Eller hørt dem kommentere denne skandalen?

Ikke det, nei.

Noen burde kanskje sjekke garasjen til Samlagets forlagssjef.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvorfor får kvinner være bordellmammaer, mens menn alltid er halliker?

I går omtalte vi i VG hvordan to forlag krangler om utgivelsen av boken med den pirrende og supersalgbare tittelen «En horemammas intime betroelser». Kvinnen bak manuset, Bente Lyon, er i avisen presentert som «bordellmamma» og «Norges mest kjente bordelldriver og luksusprostituerte».

Mamma er oftest blant de første ordene vi lærer, og er for de aller fleste av oss et kjært, positivt ladd ord. Noen ofrer mer enn andre for mamma, husk bare den mye diskuterte skalleepisoden fra sommerens VM. Zinedine Zidane har i etterkant bekreftet at mamma-fornærmelser var del av årsaken.

For min del får jeg lyst til å «ta en Zinedine» når mamma-ordet knyttes til det å bedrive organisert kriminalitet hvor andre mennesker utnyttes på det groveste. Bente Lyon ble allerede i 1997 dømt for hallik-virksomhet. I 2005 ble hun også dømt for medvirkning til smugling av kokain og ecstasy, og det resulterte i en dom på 3 år og 6 måneders ubetinget fengsel. Det forteller at Lyon ikke er en småfisk. Ifølge påtalemyndigheten skal hun skal ha tjent minst 6,3 millioner for jobben over 100 prostituerte jenter gjorde på hennes to bordeller. Flere av «jentene hennes» vitnet mot Lyon i saken, og de kunne fortelle at av de 2000 kronene en kunde betalte for en seksuell tjeneste, skulle «mamma» ha 1400 kroner. I tillegg måtte jentene, som hovedsakelig kom fra Thailand, betale Lyon en «startavgift» hver dag og en slags skatt (1000 kroner) i måneden.

Lyon kan komme med «intime betroelser» og gjenta så mange ganger hun orker at «den lykkelige prostituerte» finnes. Hun kan fortelle at jentene som har jobbet på bordellene hennes, har likt det de har holdt på med. Og at hun har vært som en mor for jentene.

Men det bør ikke verken det ene eller det andre forlaget å bite på. Og ikke vi journalister heller. Det er heldigvis få mammaer som sender barna sine ut i prostitusjon, og attpåtil krever å få storparten av pengene barna tjener. Og det er få mammaer som aktivt bruker sine egne barn til narkosmugling.

Ord er makt. Det er ikke betydningsløst hvilke begrep vi bruker, ta bare det klassiske eksempelet overgrep eller sex. Mens sex er noe flott og bra, er overgrep noe stygt og vondt. Ferdig snakka. På samme måte bør vi like lite som vi snakker om bordellpappaer, bruke uttrykket bordellmammaer. En hallik er en hallik, uavhengig av kjønn. En kvinne som bedriver organisert kriminalitet og utnytter andre, bør det ikke være noen kjære mor for: Hun fortjener ikke hedersordet mamma.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ikke et vondt ord om Kjersti Tysse Plätzer og Trond Nymark – fremragende norske kappgjengere med hver sin fjerdeplass i friidretts-EM.

Men hver gang jeg ser kappgang på TV får jeg assosiasjoner til hatfag nummer 1 på skolen: nynorsk.

En litt snål assosiasjon, kanskje, så la oss ta det – nettopp – skritt for skritt:

I kappgang er hensikten å komme fra A til B raskest mulig ved hjelp av bena og ingenting annet. Men det er ikke lov å gjøre det som virker mest naturlig og fornuftig, nemlig å løpe.

Minst ett ben skal til enhver tid berøre bakken, og kneleddet skal være strakt fra foten når bakken og til benet har passert under kroppen.

Men du kan bryte reglene litt. Først etter tre advarsler er det ut. Å kreve at man avstår fra løping hele tiden ville liksom være for strengt, så rart som dette kravet er.

I nynorsk er hensikten å formulere et budskap mest mulig klart og tydelig. Men det er ikke lov å bruke de ordene som faller deg mest naturlig.

Ord som begynner på an- eller be-, eller slutter på -het eller -else, er forbudt. For det er liksom ikke ordentlig norsk, enda slike ord lever i beste velgående i alle norske dialekter.

Genetivs-s, et velkjent språklig verktøy for de fleste nordmenn, er også fy-fy.

Men du kan bryte reglene litt.

Norges Bank, for eksempel, skriver Noregs Bank på femtilappen, ikke Noreg sin Bank eller Banken til Noreg.

Lotteri- og stiftelsestilsynet skal se til landets lotterier og stiftelser. Men fordi de holder til i Førde, må administrasjonsspråket være nynorsk.

Og hva heter en stiftelse på nynorsk? Tja, det må nesten bli stiftelse, det. For stifting er jo noe annet.

Dermed kan du på tilsynets hjemmeside lese side opp og side ned om stiftelsar – et ord som ville gitt deg mange sinte røde streker i en nynorskstil på skolen.

Men å kreve at myndighetene følger reglene for nynorsk hele tiden, ville antakelig være for strengt – så rare som disse reglene er.

Er det bare jeg som ser en sammenheng – ja, vi kan vel nesten kalle det en konspirasjon – mellom kappgang og nynorsk?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mens Ravi fikk oss til å få «E-ore» på hjernen i fjor sommer, seiler nå «H-ore» opp som det vi er opptatt av.

For kan den sindige franske fotballhelten Zinedine Zidane ha gått ut av sitt gode skinn bare for noe så enkelt som en hore-bemerkning? Diskusjonen går høylytt: Hva var det frekkas-italieneren Marco Materazzi sa? Søsteren din er ei hore? Mora di?

Selv så jeg VM-finalen på storskjerm et sted i Oslo sentrum. Midt i kampen, en gang hvor en av spillerne gjorde et eller annet galt, begynte plutselig halve publikum å rope nettopp H-ordet: Hore, hore, hore, gjallet taktfast mellom veggene.

Mulig denne ordbruken er like vanlig blant voksne tilskuere på fotballkamp som i enkelte pubertale ungdomsmiljøer, men jeg lot meg i hvert fall provosere. Det kunne jeg spart meg for. For i gårsdagens VG kunne en rekke tidligere fotballspillere fortelle hvor heftig språkbruken er på fotballbanen. – Det kan handle om alt fra å såre familien til sex. Det er bare fantasien som kan sette grenser for hvor grove meldingene kan være, sa eks-proff i flere land, Tore Pedersen.

Hvor ille kan det bli? En klassiker i serien «verdens beste fornærmelser» er replikken: «Jeg er visst en bedre elsker enn deg. Det har kona di sagt». Kunne det være noe sånt Marco sa? Eller hva med en skikkelig saftig Muhammed-fornærmelse – vi har jo gjennom vinteren lært at sånt virkelig kan hisse opp humøret hos en muslim? Ifølge Marco selv, handlet det i hvert fall ikke om moren til Zinedine. – Mødre er hellige, sa Marco, som ikke bare er en gjennomsnittlig italiener, han mistet også moren sin som 14-åring.

Zinedines skalling forteller uansett at alle kan vippes av pinnen, hvis fornærmelsene rører noe som er viktig nok. Og at noe er viktig er fint. Det forteller at man fortsatt bryr seg, at ikke alt er likegyldig – selv når VM-tittelen og heltestatusen står på spill.

 – Hva skal vi si til barna våre, Zinedine? Hvordan kunne dette skje deg, spurte den franske sportsavisa L’Equipe i sine spalter på mandag.

Svaret får vi kanskje en dag, men det vil uansett innebære en sunn lærdom: Alle – selv den mest fantasiske helt – kan gjøre feil. Skulle det vise seg at skallingen kom som følge av h-ordet, kan franske barn lære en annen ting i samme slengen (noe også nordmenn i alle aldre bør ta til seg): Hore-ordet er ikke ufarlig. Det bør ut av språket vårt, både på og utenfor fotballbanen.

Hva mener du om språkbruken på og utenfor fotballbanen?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En gang på 80-tallet var jeg så irritert på et bestemt ord at jeg kontaktet Tande-P som hadde ansvaret for Dagbladets sisteside.

Ordet var «innendørshall». Det irriterer meg fortsatt, og var det første eksempelet på doblingen i det norske språk.

En hall er innendørs. Ferdig med det. Tande-P skjønte til slutt hvor tåpelig det var, han også – og slik havnet jeg på sistesiden i Dagbladet.

Siden har jeg kjempet en forgjeves kamp mot det norske språks dobbeltkjør. For omgivelsene mine er jeg blitt en plage. Uttrykket «dagens dobbel» har fått en ny mening, der jeg jakter synderne.

I en ellers grundig og utmerket reportasje i min egen avis i fjor, om et mord, dukket uvesenet opp igjen: «Mannen kom gående til fots» sto det.

Han brukte vel bena da, VG.

«Ridende rytter til hest» er fortsatt en klassiker når ekspertene skal eksemplifisere doblingen eller triplingen i språket vårt.

Men det hjelper ikke.

Fortsatt i min egen avis, denne gangen om barn:

«Kvinnen fødte to tvillinger.»

Fikk hun fire barn? Kan vi si tre tvillinger kanskje? Tvillinger er to. Det får holde.

Under hoppuka i januar, kom følgende fra ekspertkommentator Espen Bredesen:

«Vi har fått en ny leder i teten.»

Er du sikker på at han var først, Bredesen?

På tekst-TV nylig sto dette:

«Full promillekjører dømt.»

Han var så full at han hadde promille, hvis jeg har skjønt dette?

Språket vårt er ødelagt. I redselsen for at folk ikke skal skjønne oss, dobler vi hele tiden. «Begge to» er en tapt sak, det sier absolutt alle – enda så unødvendig det er.

Vi setter oss NED og reiser oss OPP, enda det er umulig å sette seg opp eller reise seg ned. Opp og ned går det med det meste. Vi bremser NED og vi starter OPP.

Vi snakker om «små detaljer» og «små bagateller» enda detaljer og bagateller betyr at noe er smått.

I en sportsreportasje nylig sto det følgendet:

«Han har en stor fremtid foran seg.»

Godt å høre at fremtiden ikke ligger bak oss.

I lokalavisen min i Lillehammer på 70-tallet fant

jeg følgende billedtekst: «Bilen kolliderte med et

tre i høy fart.»

Hvor høy fart hadde egentlig treet?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har du sett «Typisk norsk» på NRK og blitt narret til å tro at norsk språk kan være morsomt?

Da vil et nummer av Språkrådets blad «Språknytt» få deg ned på jorden igjen.

For selv om artiklene i bladet ikke er helt enkle å lese for oss som mangler hovedfag i norsk, er budskapet i bladet ikke til å ta feil av: Norsk språk skal helst være dørgende kjedelig.

Her er de fem første titlene fra siste nummer:

• «Tre år med ny personnamnlov – endringar i namneskikken?»
• «Ei tenesteplikt for leiarar i staten å følgja opp mållova»
• «Universitetenes diskriminering av norsk som fagspråk»
• «Fonetisk perspektiv på sammenfallet av sj-lyden og kj-lyden i norsk»
• «Metaforer og metaforiske uttrykk i norsk»

I og for seg interessante temaer alle sammen - eller i hvert fall noen av dem -men behandlet på en måte som garantert vil kvele det lille du måtte ha av interesse.

Mot slutten av bladet kommer den faste spørrespalten. «Hvorfor er det sånn?» spør innsenderne. «Jo, sånn er det bare,» svarer ekspertene.

Bladet inneholder ett eneste fotografi. Det er på forsiden, og er nitrist det også. Motivet denne gangen er noe slags stein, men det er faktisk ikke så enkelt å begripe hva det forestiller. Sånn sett er bladets forside representativ for innholdet i resten av bladet.

Det er bare å bøye seg. Det er Språkrådet som definerer hva som er korrekt her i landet. Morsomt er feil. Kjedelig er riktig. Sånn er det bare.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tittelen til dagens tekst har eg knabba – eller stoli - frå ein legendarisk kollega her i folkebladet, no avlidne redaktør i like avlidne Gula Tidend, Per Håland. Han skreiv ein gong: «Kvifor er Oslofolk så dumme?» Eg har sjølv undra på det nokre gonger, men la no det ligge.

I min første journalistjobb i Trønder-Avisa dreiv eg vekselbruk mellom nynorsk og bokmål. Det fall naturleg etter som nynorsk hadde vore opplæringsmålet mitt. Eg var med i Mediemållaget frå første dag, og kursa etter kvart kolleger i nynorsk avisspråk. Men så ga eg opp.

Ikkje fordi arge byfruer frå Levanger og Steinkjer klaga inn sine lesevanskar til redaktørane, men fordi eg vart lei av irettesetjingane frå mållagsmafiaen. Humørlause telefonar og strenge brev med avisutklipp der lokale fundamentalistar hadde gjort seg flid med å «rette» artiklane mine i tråd med arkaiske skrivereglar. Min tanke om å formidle lokalt stoff på eit munnleg språk tett opp til dialekten i distriktet, vart punktert av museumsvakter, væpna til tennene med i-endingar: Merri stend bundi i soli. Det er ingen som seier det i Trøndelag.

Under eit mellomspel på Presse- og informasjonavdelinga i Forsvarsdepartementet skreiv eg eit faktablad om bomber og granatar på nynorsk. Det vart berre måteleg sett pris på, merka eg. Ein overordna spurde til og med om kven som hadde gitt meg lov. Men ein sjef sa det var bra. Han var til gjengjeld general. Forsvarssjef Bull-Hansen, som er meir språkleg medveten enn mange filologar, hadde nemnt det i forbifarten på eit stabsmøte. Etter det var det, merkeleg nok, ingen som hadde noko mot nynorske miner.

Gravalvoret har tatt livet av mange gode saker, og målsaka har vore under dobbel eld. Ikkje minst «friendly fire», vil eg seie. Underleg nok, sidan nynorsk har vore målforma til ei rad av våre største humoristar, våre kvassaste penner og skarpaste kommentator-tunger. Ikkje ein gong NRK-mannen Erling Lægreid klarer å vere berre sur på nynorsk, enda han gjer sitt beste.

Men Noregs Mållag har klart seg i 100 år, og i dag opner jubileumsfesten med kongeleg selskap i Det norske teatret. Kanskje vil kong Harald overraske festlyden på same måte som far hans gjorde i juni 1930, da kronprins Olav heldt stemnetalen til Noregs Ungdomslag på Stiklestad – på malmfull nynorsk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I mediene, kanskje særlig i NRK og TV2, hører vi nesten daglig om frakt av mennesker som har kommet ut for ulykker.

«Den drepte ble fraktet bort», «de skadde er fraktet til sykehus», «ofrene blir fraktet hjem i neste uke» osv. Jeg synes et er en uting å omtale transport av mennesker i krise, som om de var stykkgods; i noen sammenhenger virker denne talemåten noe nær krenkende.

Man kunne vel heller si at de skadde nå blir bragt til sykehus; en ambulanse har kjørt den drepte til obduksjon; ofrene blir fløyet hjem i neste uke; den skadde ble straks tatt med til sykehus. Eller lignende; språket gir mange andre muligheter en å fakte — alt etter situasjonen.

Jeg slo opp i bokmålsordboka på ordet frakt og fant tre definisjoner: 1. transport — varene ble skadet under frakten. 2. noe som blir fraktet — ha full frakt ombord. 3. Utgifter for transport — betalte frakten/høye frakter. Oppslagsverket indikerer altså klart at å frakte, dreier seg om transport av døde ting, ikke om mennesker, og særlig ikke om mennesker som har vært utsatt for ulykker.

Nå hører vi riktignok ordet frakt brukt om befordring av passasjerer. Et tog har sporet av og «inntil sporet er ryddet, blir passasjerene fraktet forbi bruddstedet med busser. Ordet frakt er mer akseptabelt når det, som her, dreier seg om et rent transportformål. Men hvorfor ikke si det som det er, at passasjerene blir kjørt forbi i busser; det er kjører, bussene gjør.

Det som irriterer med mest, er at ordet frakt blir brukt nesten konsekvent; det er ikke bare slik at det forekommer av og til, det blir brukt hele tiden — i nyhetssending etter nyhetssending.

Mitt forslag, min innstendige oppfordring, er at vi journalister bruker språket mer dannet på dette området.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er sannsynligvis et tegn på at jeg begynner å bli ”sjærring”, men jeg har problemer med å ta folk som sier ”sjole”, ”sjendis” og ”sjærlighet” helt alvorlig. I hvert fall hvis de er eldre enn ”sjue”.

Det norske språk er i endring, og om noen år er det kanskje mer akseptert å si ”sjøkken”, ”sjøttkaker” og ”sjøleskap”, enn ”kjøkken”, ”kjøttkaker” og ”kjøleskap”. Uttale man tidligere ble sendt til logoped for, vil være det normale. I hvert fall om 250 år, i følge lingvister.

Tenåringer synes nok at vi maser, vi som gir ”sjeft” når poden kommer og spør om å få ta med den ”sjekke sjæresten sjell på sjempefin sjino”. Kanskje ”sjøpe litt sjylling på sjosken” først også. ”Det heter ”kj”, ikke ”sj”, gnåler vi, om igjen og om igjen. Det hjelper jo ikke, men det vil være en fallitterklæring å gi opp.

Noen ungdommer løser hele språkproblematikken ved å si ”kjøttkaker” hjemme og ”sjøttkaker” ute blant venner. Etter hva jeg har hørt av språkbruken blant ungdommer i mitt nabolag, får jeg håpe dette gjelder andre deler av vokabularet også. (Her skulle det stått noen veldig stygge ord, men de tør jeg ikke skrive.)

Språkrådet forklarer sammenblandingen av ”sj” og ”kj” med at det er lettere å si. Det er helt vanlig at små barn har problemer med uttalen av ”kj”, og det er mye som tyder på at det begynner å bli sosialt akseptabelt også blant eldre ungdommer. En 18-åring skal normalt klare å si alle lyder i det norske språket, men det er ikke sikkert han gidder. Noen språkforskere hevder at man over tid alltid vil velge den minst anstrengende måten å si ting på, derfor kommer ”kj”-lyden trolig til å dø ut. Det er lettere å si ”sjedelig” enn ”kjedelig, derfor vinner ”sjedelig”.

En treåring jeg kjenner klarer ikke å si ”k”, så hun sier ”t” i stedet. Siden det er det letteste for henne, er det vel ingen ting i veien for å fortsette å si ”tanin”?

Når jeg møter voksne mennesker som sier ”sjino”, blir jeg irritert i stedet for å høre på hva de faktisk har å si. Jeg synes det høres barnslig ut. Jeg er neppe alene. Derfor gjør nok ”sjolesjøperne” lurt i å stramme opp taleredskapet, hvis de ønsker å bli hørt, og ikke latterliggjort.

Ellers kan det jo gå som med han som prøvde å selge ”sjøkken” til noen bekjente av meg. De gikk til en annen butikk…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende