Side 3

Lovlig streik er et nødvendig og demokratisk virkemiddel som ledd i forhandlinger mellom parter i arbeidslivet, men jeg har en følelse av at det for ofte brukes på en måte som bare i liten grad skader dem som er i konflikt, mens det derimot hardt rammer en sakesløs tredjepart.

Luftfarten er det mest nærliggende eksempel. Der kan et lite antall ansatte i streik, uten særlig kostnad for dem selv påføre tusenvis av reisende stor ulempe og skade. Og tro endelig ikke at jeg legger skylden bare på organiserte lønnstagere: Det er alltid minst to parter, og arbeidsgiverne må bære sin del av ansvaret når konflikt bryter ut.

I oppgjørene i det offentlige er det mange flere involvert, men også der er det slik at det store publikum oftest rammes hardere enn dem som er i konflikt. Lærerne fikk for eksempel under sin streik utbetalt streikebidrag som var tilnærmet lik full lønn. Og motparten, kommunene, de sparte penger under konflikten fordi de streikende ikke fikk utbetalt lønn. Alle de familiene som har barn i skole og barnehage, måtte derimot lide uten å være direkte part i konflikten.

Jeg våger den påstanden at konflikter lettest bryter ut der de involverte har minst å tape, men der ulempene for den uskyldige tredjepart blir desto større. Forskere i arbeidslivet bør gjennomgå konfliktene det siste året og undersøke om det virkelig er slik. Dersom jeg har rett, bør vi som rammes vise null forståelse for partene i konflikten og fordømme dem på det kraftigste.

Streik er et nødvendig, men mektig våpen i samhandlingen mellom parter i arbeidslivet. Det er et våpen som virker best når det ikke blir brukt, når det bare ligger der som en skremmende siste mulighet og maner partene til å vise besinnelse og komme til en minnelig ordning.

Jeg har en mistanke om at grupper i konflikt tenker mest på sin egen lommebok og for lite på den skade de er i stand til å påføre alle de menneskene som rammes av det de holder på med. De sier gjerne at de viser samfunnsansvar ved å bedre arbeidsvilkårene i sin viktige yrkesgruppe og dermed sikre rekruttering av kvalifiserte folk. Men det er en besvergelse: Hensikten er å få mer i lommeboken, og i hvert fall ikke mindre enn andre.

Ledere i organisasjonene bør gå i seg selv og spørre seg om de kanskje har fått for vane litt for lett å gripe til streikevåpenet til liten skade for seg selv, men desto større for andre. I lengden kommer de ikke til å tape på å vise større samfunnsansvar.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Heldige Dagfinn Høybråten (KrF). Han kan flytte hjem til mor når fergestreiken rammer ham.

Mange andre av de om lag 10 000 pendlerne fra Akershus-kommunen Nesodden, må reise hele den lange veien rundt Bunnefjorden inn til hovedstaden. Det kan ta en times tid, mens båten bare bruker en halvtime.

Ja, det er intet mindre enn grusomt. Etter at streiken i Norsk Sjøoffisersforbund ble utvidet natt til mandag, ble streiken plutselig et mye viktigere tema i rikspressen. Et par godt betalte kjendiser og politikere ble jo rammet, må vite.

At resten av landet, eller i hvert fall et trettitalls fergesamband i 11 fylker, pluss flere hurtigruteskip, allerede har vært i streik i over en uke, er brått glemt. Bedrifter og privatpersoner spredt ut i det ganske land, fortviler over manglende leveranser og lange omveier. Men det er først når Oslo-gryta rammes, det er alvor.

Forhandlingsleder Asbjørn Furnes i Norsk Sjøoffisersforbund forklarte streiken på denne måten i forrige uke: – Skipsførere og styrmenn som seiler langs kysten, med ansvar for menneskeliv og store materielle verdier, er grovt underbetalt. Mange har en lønn på 250.000 kroner i året for å gjøre denne viktige jobben. Dette står ikke i forhold til det ansvaret vi har om bord.

Det er klart at ikke alle er like lavt lønnet. Men en startlønn på 250.000 kroner er ikke den beste måten å sikre rekrutteringen til det viktige yrket. Og streik er et lovlig virkemiddel, når arbeidsgiveren ikke vil høre.

Tilbake til Nesodden. Der kan skuespiller Bjørn Sundquist fortelle at han måtte ta drosje til Oslo Lufthavn Gardermoen for 2000 kroner på grunn av fergestreiken. Hva med buss? Eller bil? Og stakkars Dagfinn Høybråten, med den stakkarslige lønningsposen med bare 769.000 kroner i. Han har «forholder seg» til streiken: – Det er en lovlig streik, så dette må man bare forholde seg til, uttalte han til VG i går. For å være styrmann for den store KrF-skuta, som tross alt bærer rundt 40.000 medlemmer, får han tre styrmannslønner i året. Solidariteten er ikke påtakelig styrmenn imellom.

Høybråten kunne hatt råd til å bo på hotell under streiken. Men velger å flytte hjem til mor. – Tar du båten fra en gjennomsnitts nesoddbeboer, tar du lykken fra ham med det samme, siterte Høybråten fritt etter Ibsen.

Lykken mors kjøttkaker og kjærlighet gir, er sikkert en god erstatter.

Hva synes du om fergestreiken?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende