Side 3

Skrevet av Astrid Sletbakk

Jeg skulle bruke bysykkel til jobben for første gang. Stakk kortet i automaten og ble henvist til sykkel nummer fire.

Da jeg suste nedover mot sentrum i solskinnet, følte jeg meg oppløftet og glad. Dette var sunt og godt. Selv om vi stort sett snakker om nedoverbakke, så smakte dette av helse og mosjon. Og det er nytt for meg som ikke makter å gå tur hvis jeg ikke skal noe sted.

Men ikke bare det. Sykkelturen min er så og si samfunnstjenelig i en tid hvor enhver liten privatperson går og bærer på et globalt ansvar.

Dessuten er bysykkelen bekvem. Med egen sykkel må jeg sykle alle oppoverbakkene hjemover. Med bysykkel kan jeg ta trikken hjem.

Deilig, tenkte jeg. Inntil jeg kom til bysykkelstativet ved Tinghuset. Fullt. Nybegynner som jeg var, visste jeg ikke hvor jeg kunne finne nærmeste stativ. Men en medsyklist, også hun på samfunnstjenlig hvit og blå sykkel, viste vei mot Egertorget.

Så syklet vi sammen dit – for der å finne nok et fullt stativ. En tredjemann på sykkel kom til, og etter en kort rådslagning ble vi enige om at Stortorget var neste gode valg.

Nå var vi tre, og av en eller annen merkverdig grunn kom jeg til å tenke på rottefangeren fra Hameln da den lille flokken styrte sammen mot Stortorget.

Og der var det parkeringsplass! Godt var det, for dersom sykkelen ikke leveres til neste stativ innen tre timer, blir vi prikkbelastet. Og etter tre prikker blir sykkelkortet sperret.

Men gleden over plass til sykkelparkering på Stortorget ble kort. Alle de ledige plassene var sperret met solide stålbolter. Tiden gikk og en avtale på kontoret ventet. Nå var det bare ett å gjøre: Plassere sykkelen ved stativet og innse at første dag innbrakte meg min første prikk.

Men det gjør egentlig ikke så mye. Jeg tror ikke – sunnheten og samfunnsansvaret til tross – jeg har tid til en sykkelture byen rundt før arbeidstid.

I dag ble det trikken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I oktober kommer han frem. Nå gnir han sykkelhanskene mot hverandre, setter på helårsdekkene og er klar for å spre frykt og galle fram til våren. Helårssyklisten er på veien.

Han stiller i klassen 50-56 år. Ressurssterk med store barn, kulturell kapital og nylig oppgradert kjøkken med furuinnslag et sted mellom Oslo 6 og Oslo 8. Han er gjennomtrukket av akademia og det å helårssykle forener alle de tingene han har trodd på gjennom livet; fra hans venstreradikale politiske oppvåkning på syttitallet via miljøsaken på åttitallet til en småbarnsperiode inn i 90-tallet som ga ham enda flere nye argumenter mot biltrafikk.

Nå har de fleste tog gått. Han ble aldri underdirektør i direktoratet. Han fikk aldri undervist i høyskolesystemet. Han tar igjen i stedet med å tviholde på sine rettigheter som syklist etter september. Han er hvit på knokene så vel av irritasjon som frost og drømmer av og til om store avenyer i Kina. Han vrir hodet og stopper korrekt for rødt lys, men hun med barnevogna gjør det ikke, og det vokser i ham igjen, denne trangen til å skulle styre andre, for ansvaret på jobben er begrenset og naboen hilser bare avmålt.

Han gir uttrykk for meningene sine, både direkte overfor bilister (fingeren), fotgjengere på uskyldsrøtt lys (heftig bjelling) og som signaturen ”Forarget, Tåsen” i sykkelsti-debatter i Aftenposten Aften.

Vår mann har salt- og pepperskjegg, tynne briller med stålinnfatning, refleks i hue og ræva og ekstra lesebriller i lommen på blazeren eller i snor rundt halsen. Vår mann er notorisk hjelmbruker. Vår mann har langvarig medlemsskap i Syklistenes landsforening. Vår mann har sykkelveske på høyre side og derfor en noe kjedelig herresykkel med bagasjebærer til å feste sykkelvesken på. Vår mann er den farligste av alle trafikanter fordi han holder strengt på sine rettigheter som myktrafikant, så hardt og demonstrativt at han genererer engasjement og sinne. Er det noe trafikken ikke trenger, er det den type følelser. Trafikken trenger flyt og omtanke.

Sykkelfantasten legger det ikke av seg når han dusjer på jobben. Ved siden av leserbrevene til Aftenpostens aftenutgave, lar han ikke én sjanse gå fra seg til å plage middagsgjester, møtelyd eller medferierende med synspunkter på håndverkerbiler i trafikken og den ipodlyttende fotgjengeren som studerer hageløvet som poetisk seiler ut i gatene og derfor ikke er observante nok på Den Myke Sykkelmannens eksistens og komme.

Han er en frisksporter med et budskap, meningers mot og eksploderende oppgitthet over at ting trolig ikke er blitt bedre når han selv kommer i alderen for brodder og lårbeinsrøntgen på nærmeste sykehus.

Han kommer snart til en sykkelsti nær deg. Skal vi ta’ n?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende