Side 3

Som bilist irriterer jeg meg durabelig over syklister som farer freidig frem – tilsynelatende uvitende om at det eksisterer trafikkregler for både to- og firehjulinger her til lands.

Samtidig tar jeg meg i at jeg – i det øyeblikk jeg inntar rollen som syklist – går inn i akkurat den samme trafikale laissez-faire-modusen som de andre villsyklistene. Når jeg griper styret og setter ut fra bopel, oppheves trafikklovgivningen. Jeg er fri!

Jeg sykler lallende og smørblid ut i trafikken. Et knallrødt lys betyr bare at jeg må være litt mer observant og se meg for når jeg passerer krysset. Kommer det noen biler på tvers – altså på grønt – kan man alltids snirkle seg mellom dem på en myk trafikants forunderlige vis.

Forkjørsrett fra høyre, sier du? Ikke nødvendigvis, hvis det er plass til en sykkel mellom deg og regelverket. Sykle mot kjøreretningen? Helt OK.
Et par raske pling med bjella får fotgjengere – og eventuelle medmarsjerende kjæledyr – til å evakuere fortauene. Det samme gjelder på gangstier. Så lenge man holder seg i sykkelfeltet, er det helt uten betydning om man beveger seg på høyre eller venstre side av veien.
Befinner man seg ute i veibanen, er det bare å være breial. Miljøsabotørene i bil tar hensyn til tohjulingene og deres stolte førere okkesom.

Litt skal man ha igjen for å bevege CO2-fritt og prøve å gjøre noe med denne fordervede verden. Spørsmål: Hvorfor skjer denne forandringen når man kommer opp på sykkelen? Sitter sykkelhjelmen så trangt på hodet at blodtilførsel – og dermed tankegang – blokkeres? Fremkaller den kontinuerlige setemassasjen mot testikkelområdet utslipp av et hittil ukjent villmannssykling-hormon i legemet (for menns del)? Blir gutta balstyrige?

Og er det (kanskje) bare vanlig hverdagsmanipulasjon fra kvinner som sniker seg frem i trafikken på sykkelen? Jeg har ikke svarene. Jeg spør kun, i ærbødighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sist fredag – etter solnedgang – besteg jeg min sykkel for en liten kveldstråkketur fra Drammen i retning mot Nedre Eiker.

Mine medmennesker satt antagelig og tok seg en liten øl eller en knert (uten at jeg skal hovere over mitt alternative, kjernesunne valg), mens jeg la ut med tohjulingen. Oppildnet av Tour de France (nylig avsluttet opp-og-nedover-sykkelritt for eksperimentelle idrettsfolk med maksimalvekt på 60 kilo), er det lett å ty til sykkelen – selv om man rent fysisk fremstår som to syklister i nevnte ritt.

Mens småmyggen klasket i min svette panne (hvilket ikke fratok meg evnen til å filosofere), gikk det opp for meg at det er noe sanselig ved å fare rundt i den erle sommernatten på sin jernhest. Man fornemmer så mange lukter. Nesen er i sannhet et finstemt organ. Ikke det at jeg kjørte rundt med vidåpen nese. Det ville ha sett vulgært ut. Men selv med nesen i vanlig, daglig, stand-by nedoverposisjon, fanget mitt lukteorgan inn et sortiment av eimer, anger, dunster, dufter og odører.

Det luktet nyslått gress, åker, eng, trær og strå, det luktet blomster, det tilfløt meg dufter av marinerte griselik på grill – fra hager der folk satt og pratet og putret, jeg kjente eim av andre typer fødevarer i ferd med å bli stekt (uten at jeg tør å presisere nøyaktig hva det var), et stenk av avføring kom fra et lite vindu i et lite hus i veikanten, jeg passerte menneskegrupper med en kollektiv ånde som ikke kunne skjule at de hadde vætet sine struper og sinn med øl, enkelte små sigarettrøykskyer, litt diesellukt fra en drosjebil, det luktet ferske hestepærer fra stallen ved Drammen travbane, og i en busslomme på Åssiden passerte jeg to vakre pikebarn (antagelig på vei til byen) som hadde fortryllet aftenluften med et usynlig slør av søt parfyme – som jeg galant trådte meg rett gjennom, tilsynelatende uaffisert.

Kort sagt: Et vell av lukter fylte meg. Den begynnende natten var stappfull av inntrykk. Mens jeg syklet tilsynelatende metodisk og fokusert mot mitt mål (som var det samme som utgangspunktet, jeg snudde da jeg var kommet halvveis), var det sikkert ikke mange av dem jeg passerte som forsto at jeg var nesten overveldet av et veritabelt antall inhalerte bouqueter.

Etter å ha pustet så mye inn, var det deilig til slutt å kunne puste ut.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende