Side 3

STOCKHOLM (VG) En kulturell revolusjon må ha funnet sted, uten at noen har informert meg. Fra en sommer til en annen virker det som alle har latt seg tatovere.

Jeg reagerte ikke da jeg så den første overkroppsheldekkende tatoveringen. Det var også kun med måtelig interesse jeg i smyg beskuet armene til den med meg jevnaldrende kvinnen i iskøen, til tross for at tatoveringene hennes dekket alt fra skuldre til hender.
Men det gjorde jeg nysgjerrig og jeg begynte å se meg bedre rundt på stranden

Av de første fem mennene jeg fikk inn i synsfeltet hadde fire tatoveringer. Av like mange kvinner hadde to tatoveringer. Dette førte ikke uventet til ytterligere en liten stunds speiding (det må ha sett mer enn litt suspekt ut) før jeg fikk bekreftet mine mistanker. Det så ikke bedre ut enn at jeg med min originale, totalt umodifiserte hud faktisk var i mindretall der i vannkanten.

Det var altså flere av de andre – de med tatoveringer. Og selv om jeg bor i Sverige, har jeg ingen grunn til å tro at situasjonen er spesielt annerledes hjemme i Norge.

Nå er ikke tatoveringer noe nytt. Japanske tatoveringer, for eksempel, mener man har flere titusen år lange tradisjoner. Indianere og andre urfolk har ofte latt seg tatovere. Til oss i vesten kom kunsten først og fremst via sjømenn.

Deretter har i tur og orden kriminelle, musikere og idrettshelter tatt etter. Lenge var det vanskelig å få sosial aksept for en tatovering, men de siste årene har store fotballstjerner som David Beckham og Zlatan Ibrahimovic brukt stadig mer av all sin fritid til å dekke stadig mer av kroppen med stadig mer kreative tegn for livet – de har dermed fjernet mye av det skumle ved denne kunstformen.

Og da må selvsagt mannen i gata følge etter. Jeg tror dessverre mange vil oppdage at det som er tøft på «Becks» eller Zlatan ikke er like tøft på deres bleke og sofadvaske kropper. Og da koster det mye penger, og en del smerte å få gjort noe med saken.

Om de vil bruke mindre av det første, men tåler desto mer av det siste kan de få et gratis råd av min svigerfar. På starten av 60-tallet fikk han for seg at det kunne være en god idé å skjære seg med kniv og fylle sårene med blekk. Fornavn og etternavn ble gravert inn i huden. Etter noen uker føltes det imidlertid ikke bra.

Ideen føltes ikke lenger like god og han fant fram kniven igjen – nå for å fjerne bokstavene. Min svigerfar er en håndverker av den gamle skolen, tett bygd og tåler mye. Men dette var vondt. Det holdt med to bokstaver.

Og derfor har Eric Roos i over 40 år gått rundt med tatoveringen «Eric Ro» på benet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende