februar 23rd, 2007
For en neve dollar
NEW YORK (VG) I en sketsj signert Dag Frøland, Alfred Næss og Bjørn Sand fra 1965 blir Arve Opsahls flypassasjer stadig mer rådvill etter som han detaljpumpes om «Ticketen» sin.
Omtrent sånn er det å kjøpe teaterbillett i New York.
Ikke et vondt ord om Londons West End eller Svein Sturla Hungnes‘ Oslo Nye Musikalteater, bevares — men du har ikke sett et fullblods Broadwayshow før du har vært på Broadway og sett showet der. Profesjonaliteten i absolutt alle ledd er så intravenøst til stede, at selv et stykke med forglemmelig innhold legger seg på den mentale harddisken som en minnerik oppvisning av form.
Profesjonaliteten begynner i billettluken idet du høflig blir gjort oppmerksom på at det knapt finnes billetter igjen til forestillingen du har lyst på — men sannelig er det to ledige plasser midt på sjette orkesterrad. Pris: skjorta. Og litt til. For jeg har forhåndsbestilt.
På billetten, som ifølge oppslag på veggen koster 110 dollar (695 Nkr), står det nå at jeg skal betale $115,50. Hadde det enda vært så vel. I løpet av 30 sekunder har det påløpt $1,50 i «Restaureringsavgift». — Skal teatret restaureres? spør jeg. — Ikke som jeg vet, svarer damen bak skuddsikkert pleksiglass.
Billetten kommer til meg via en sikkerhetsluke.
Hysterisk? Tja, for alt jeg vet kan hun han opplevd selve marerittet; å brått sitte med en pistolmunning mot hodet og høre hvinet fra en desperat ABBA-fan i tung hvitvinsrus: «Gi meg alle billettene til ”Mamma Mia”!!»
Jeg skjønner etter hvert at «Restoration chg» betyr vedlikehold. I tillegg gjør billettøren krav på $2.50 i «handling fee» siden hun har vært så grei å ha ticketen min inne i laptopen sin mens jeg tok subway‘en fra Upper East Side.
Idet jeg skal til å protestere, gjør hun oppmerksom på at jeg nå har spart $1.50 på å hente billetten selv, for hadde hun sendt den i posten ville det kostet meg $4.00 — på mail $2.50. Ikke nok med det; skulle jeg hatt den tilsendt som Two-day Express ville det påløpt ytterligere $19.50.
Likevel synes jeg ikke at jeg gjort noe røverkjøp.
Ikke en gang når jeg får høre at dersom jeg i tillegg hadde kjøpt billettene online måtte jeg også ha beregnet $6.50 — $7.90 i «convenience charge» pr billett. Bekvemmeligheten («convenience») består åpenbart i at folk uten videre overfører 44 kr til en konto for å få lov til å betale for en billett.
Når jeg får tilbake kredittkortet og skjønner hvor mye billetten til 110 dollar egentlig kommer til å koste meg, skjønner jeg også hvorfor billettørene egentlig sitter bak skuddsikkert glass.