Side 3

Fettete fingeravtrykk dekker hele induksjonskomfyren etter en lang kamp. Fortvilet ringer jeg huseieren.

I sommer låner jeg en moderne enebolig et sted utenfor Oslo, og digger det. I stedet for å tilbringe tropenettene sammenkrøkt på en klaustrofobisk studenthybel, kan jeg bade i kvadratmeter og flotte fasiliteter.

Men det er også problemet. 

Husalarm, greit. Elektriske persienner, greit. Fjernstyrt stuebelysning, greit. Knapper med enkle, pedagogiske symboler kan jeg alltids betjene. Men induksjonskomfyren er en nøtt.

Inntil nylig trodde jeg at den type ovner ble brukt i fremstillingen av aluminium. Og at teknologien bare var på prøvestadiet for kjøkkenbruk. Så flytter jeg altså inn i et hus med et slikt mattsvart, tenkende vidunder som jeg skal gi meg i vold.

Jeg vet at spesielle induksjonsredskaper trengs, og finner en egnet panne til å frese pytt-i-pannen og kjøttbollene mine. Pannen på, livretten oppi, og så … komplett villrede. Jeg får ikke skrudd på platen.

Skruknottene regulerer bare stekeovnen, og symbolene på toppen kan vel ikke ha noe med stekeplatene å gjøre?

Jeg trykker og presser. Krafser og klår. Knepper og hamrer så fingertuppene blir såre. Den speilblanke komfyrflaten glinser av fingerfett. Jeg er oppgitt. Til slutt vurderer jeg å rope "Aktiver stekeplate!", som i en slags science fiction-film, men kryper i stedet til korset og ringer huseieren.

Han sier det hele er såre enkelt. Jeg nekter å gå med på det, men lytter.

Etter å ha holdt nede på-kappen i over de to sekundene det tar før platene skrus på, føler jeg meg som en idiot. En lettet idiot som øyner muligheten for mat, riktignok.

Jeg justerer varmen opp til nivå ni, og venter på at platen skal komme i siget.

Med ett freser det infernalsk, – kjøttbollene jamrer og potetterningene skriker i overrumplet smerte. Induksjonsteknologien slutter ikke å forbause.

Jeg spiser svartsvidde kjøttboller med iskald kjerne i stillhet. Garnityr: Potetaske.

Mitt første møte med induksjon endte med indignasjon. Snart trengs det en mastergrad i teknologi for å lage seg mat. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En stor del av jordens utviklingsproblemer kunne vært løst med ny teknologi. Men verdens regjeringer og politiske myndigheter makter hverken å samarbeide med hverandre eller med forskningsmiljøene.

- Det er på tide at vi innser at regjeringer ikke har de beste forutsetninger for å forstå verdens innviklede teknologiske utfordringer og muligheter, og at vi har bruk for nye måter å sikre at vitenskap og teknologi får den posisjon som er nødvendig for å håndtere en lang rekke globale problemer som det nå haster å få løst.

Mannen bak den lange setningen er Jeffrey D. Sachs, omstridt professor i økonomi og direktør for The Earth Institute ved Columbia University i New York. I globaliseringsdebatten er Sachs både guru og belsebub.

- Langsiktig økonomisk fremgang skapes som regel ved innovasjon og utbredelse av ny teknologi. Når vi forsøker å finne løsninger på noen av verdens vanskeligste utfordringer, er det derfor sannsynlig at vi i hvert fall delvis vil kunne finne dem i nye teknologier som kan løse gamle og tilsynelatende uløselige problemer, fremholder Sachs i The New York Times.

Et eksempel er nøden i Afrika. Her er forklaringsmodellene mange, men de fleste konkluderer med alt afrikanerne selv gjør galt; stammefeider, korrupsjonskultur, manglende demokratisk forståelse og sinnsforvirrede diktatorer. Men etniske motsetninger, dysfunksjonelle politiske systemer og ledere som kun er ute etter å berike seg selv, er ikke noe som er spesifikt for Afrika. Råtne epler faller ikke langt fra stammen i Washington D.C, heller, det har vi da nettopp sett.

I Afrikas landsbyer handler det i langt større grad enn andre steder på kloden om å overleve under vanskelige fysiske forhold. Afrikanske bønders utbytte pr hektar er en tredjedel av hva bønder ellers i verden høster, skriver danske Politiken. Dette gir grunnlag for hungersnød, som forverres ytterligere av sykdommer, malaria ikke minst.

Men det finnes løsninger, påpeker Jeffrey Sachs: Avlinger kan forbedres med nye typer såkorn spesielt tilpasset afrikanske forhold, kombinert med utbygging og tilførsel av rent vann, som er praktisk gjennomførbart i dag – dersom det var politisk vilje. Malaria kan begrenses med nyutviklede moskitonett og nye malariamedisiner. Mobiltelefoner, internett og bedre veier kan bringe mange samfunn ut av isolasjon.

Det er naivt å tro at teknologi er svaret på alle verdens problemer. Teknologi alene løser ingen ting. Den må tas i bruk der det er behov. Det fordrer ledelse og kunnskap – og et fordomsfritt sinn. Det kommer til å bli den største utfordringen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Verden går i sirkler, dere! Selv den teknologiske utviklingen innen ikkejordisk transport ser ut til å gå i en gigantisk, om ikke akkurat imponerende ring.

For hør bare: Som flere av dere sikkert allerede har fått ferten av/snusen i, er det store planer på gang — både i USA og i Japan — om å sende mennesker til månen og konstruere et passasjerfly som kan gå like fort som Concorde.

Romfartsorganisasjonen NASA regner med å kunne transportere astronauter til månen innen 2020, altså om bare 15 år, til en prosjektpris av 104 milliarder dollar (stivt).

Og de japanske forskerne, som nylig sendte en 11 meter lang prototype på en 15 minutters prøvetur, antar at de kan ha et nytt overlydspassasjerfly i trafikk så tidlig som i 2025.

Man skal aldri stille seg negativ og nedlatende til teknologiske fremskritt, men ærlig talt:

Hoppet og spratt ikke Neil Armstrong og Buzz Aldrin rundt på månen allerede i juli 1969 — mens Beatles fortsatt spilte sammen?

Og fløy ikke Concorde for første gang i mars samme år — altså for drøyt 36 år siden, mens Elvis Presley fortsatt hadde helt normal kroppsmasseindeks?

Som jeg prøver å antyde: Det er lenge siden.

Og det var litt mer imponerende da president John Fitzgerald Kennedy i 1962 ga sin landsmenn (de såkalte amerikanerne) et løfte om at første menneske skulle sette sine måneskoavtrykk på den gule osten innen 60-tallet var unnagjort.

Nå skal det altså forskes på beinharde livet — og brennes av forskningsmidler med rakettfart — for at man skal makte å gjenta bragdene en gang langt inn i fremtiden.

Er ordet paradoksalt dekkende for situasjonen?

Eller lider jeg av nedsatt evne til å forstå den høyteknologiske gjentagelsens kunst?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende