Side 3

oktober 25th, 2006

Alt var mye bedre f

av    Lagret under: alder, historie, nostalgia, tid          

Alt var mye bedre før. Det vet alle som har lagt ungdommens tivolifakter bak seg og nå bare blir svimle og kvalme av å kjøre karusell. Det hjelper lite at glupe statistikere kommer trekkende med lykke- og fremgangstall; alt som var bedre før lar seg aldri avlese i statistikker. Harald Grønningen, for eksempel. Eller fotballøkka bak Andersens kortevarehandel. Ford Anglia’ens innoverbøyde bakrute. For ikke å snakke om tørris og Bislett-brølet. Slikt unndrar seg statistikk. Sprang muselmennene rundt med bomber i snabelskoene før i tiden? Nei, det var Tusen og én natt, magedans og duften av kamelmøkk blandet med røkelse ved oasen; mystikk og eventyr og vuggende ørkenskip mot horisonten. Ikke et ord om omskjæring av småpiker eller tvangsekteskap på Tøyen.

 

Alt var mye bedre før. Ikke bare dugnadsånden, felleskapssfølelsen og den uskyldige fremskrittstroen og det deilig tragiske bakteppet av overvunnet nazisme; en seirende demokratisk verdensorden med cola og tyggegummi og «Dynastiet»; men også gleden ved farge-TV og pizzaens sprøstekte seierstokt over landet, med en eim av søritaliensk romantikk og rødvin på rare flasker. Nå er pizza blitt grandiosa tristezza, og vinen kommer i treliters pappkartonger, innkjøpt på Systembolaget i Årjäng.

 

Før var naboen forutsigbar fabrikkarbeider og drakk bokkøl, nå er han sommelier på Le Petit Escargot og spytter ut mesteparten av det han drikker, men bor i samme leiligheten. Og vi er ikke lenger naboer, for vi har ikke råd til å bo på Grünerløkka, siden vi sto igjen på perrongen da aksjeopsjonstoget gikk. Før var aksjer digre papirer som det sto Dampskibsselskabet eller Den norske Creditbank på og som en tørr stemme messet stabile kurser om i radio. Men det var dengang strømmen var nesten gratis og halve uken ikke gikk med til å tråle Internett for billigste strømleverandør.

 

Alt var bedre før vi visste alt nesten før det skjedde på nettet. Før skjedde alt dagen etter i papiravisen, etter en god natts søvn. Nyheter duftet av liflig trykksverte, og fingrene ble svarte over morgenkaffekoppen, som vi nøt til en Teddy uten filter ved kjøkkenbordet uten at frekke drittunger klaget på astmaproblemer eller hylte om lungekreft og annet helsehysterisk tøv. Nytelsen ved en nytent Teddy kan ingen statistikk noensinne begripe. Ja, alt var bedre før, det er noe vi vet med smertelig visshet. For jentene var unge og pene — akkurat som vi var … før. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mars 2nd, 2006

Megakrise!

av    Lagret under: tid          

Dersom noen skulle være i tvil: De gamle har aldri hatt det så bra som nå.

Det bare virker ikke sånn.

I kroner og øre – og i prosent av kommunenes budsjetter – mottar dagens gamle mye mer enn før. Veldig mye mer enn i riktig gamle dager, for 10-15 år siden.

Men, spør du folk, så har vi en råtten eldreomsorg her i landet.

Og det er ikke så rart.

Det går nemlig ikke mer enn noen uker mellom hver gang vi i pressen setter eldreomsorgen på dagsorden. Da tar vi frem "ELDRE-KRISEN"-vignetten.

Hver gang en sønn eller datter ringer oss og klager over at hjemmehjelpen bruker for lite tid hos faren deres. For eksempel.

Og da sitter vi indignerte i sofakroken og lurer på hvordan det kunne bli så galt.

Hvorfor gjør vi det? Har vi dårlig samvittighet?

Fordi vi ikke tar oss av våre gamle?

Fordi vi forlanger at det offentlige skal ta seg av de oppgavene vi skulle tatt oss av.

Som vi ikke tar oss tid til.

Fordi vi befinner oss i fritidsklemma …?

Der vi bruker mesteparten av tiden på å kjøre ungene rundt til håndballtrening og barne-disko. Aktiviteter hele dagen. Syv dager i uken.

Kanskje vi skulle prioritere litt annerledes?

10 milliardersspørsmålet er følgende:

Skal vi forvente at kommunene stiller opp med omsorgsarbeidere døgnet rundt fordi de gamle er ensomme?

Har vi råd til det? Er vi villige til å redusere på andre samfunnsoppgaver for å spytte nye milliarder inn i økt offentlig omsorg.

Eller skal vi begynne å ta oss av våre gamle foreldre igjen?

Og onkler og tanter.

Besøke dem. Være der og snakke med dem.

Mer enn en gang i måneden.

Nylig dukket begrepet "stoppeklokke-omsorg" opp.

Det skulle beskrive dagens elendighet i eldreomsorgen.

Bare så det er sagt: Alle, absolutt alle, må utføre jobben sin innenfor en tidsramme.

Så også omsorgsarbeidere.

Det blir tullete hvis hjemmehjelpen selv skal bestemme hvor lang tid hun skal bruke på hver bruker. Jeg ville ikke likt å være sistemann på listen til en hjemmehjelp som har brukt opp tiden sin på en favoritt-bruker.

Kanskje det er våre egne stoppeklokke-liv vi må gjøre noe med?

Da vil vi oppdage at det ikke er noen eldrekrise.

De gamle er nemlig ikke så fryktelig opptatt av avviksrapporter og lovmessig pålagt pleie.

At alt skal være klinisk og pinlig korrekt.

De gamle er stort sett veldig godt fornøyd med tilbudet de får.

Men de vil ha besøk.

Besøk av familien sin

Barn, barnebarn og venner.

Det er det som teller!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mars 2nd, 2006

Barnas h

av    Lagret under: tid          

Det er for barna vi gj

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

mars 2nd, 2006

Lev livet langsomt

av    Lagret under: tid          

Alt er sjefens skyld. Som vanlig, hadde jeg nær sagt. Det var han som kom med forslaget. For en gang skyld Nina, skal du ikke prøve å ta noen uker ferie i strekk i sommer? Ikke bare en uke her og der?

Ok! Siden jeg er lydig som en bikkje, som min mor pleier å si, dro jeg i alle retninger: Først langsomt nordpå på Hurtigruten, så sakte på sørlandet, og så – til vestlandet på fisketur! Der var laksen også slapp, stort sett for langsom til å orke å ta mine fluer. Men nå skjønner jeg hvorfor. Fisken har en sjef, som har beordret ferie for slappfiskene!

Fire uker rett ut. Og hva er resultatet? Jeg går ”naturlig” slow nå – nesten baklengs!

Er ikke et hvilehjem for ut-ferierte en ny forretningside? For oss som har fått sansen for å bruke en hel dag på å planlegge bordpynten, tenke sent og tale sakte – og til og med spise langsommere!

”Sakte mat”-bevegelsen begynte i Italia på 80-tallet som en protest mot ferdigmat og full-fart syndromet, og har nå over 80 000 medlemmer verden over. Siden fulgte sakte sex (har ikke det alltid vært in?) og sakte byer. 64 byer og kommuner verden over, som Sokndal og Levanger, har status som ”cittaslow”. De oppfyller strenge krav blant annet til miljø og mangfold. Selve bevegelsen handler om en bevisst livvsstil og livskvalitet i forhold til det bevisstløse tempoet den vestlige verden har lagt seg til.

Hvordan får du selv stoppet tiden, og tatt livet tilbake i snekkefart? Carl Honore skriver i bestselleren ”In praise of slow” at alle bør skru av elektronikken en stund. Tja. der har jeg alt syndet, må jeg tilstå, i likhet med 63 prosent av PC-eierne. I en undersøkelse bestilt av Elektro og elektronikkbransjen i sommer, sier 82 prosent at familien er positive til PC og mobilbruk i ferien…

OK, jeg kan vurdere å slå av laptoppen. Men mobilen? Niks. Tar du mobiltelefonen fra et gjennomsnitts-menneske, tar du livstråden fra henne med det samme…

Lev livet langsomt, sa Piet Hein:

"Der findes folk som ikke mer

har evne til at feriere.

De bør ta seg fri og gå omkring

og øve seg i ingenting.

Hvad nytter al Ens kløgt og viden

hvis man har glemt at spilde tiden!"

Hva med deg?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00