Side 3

I et intervju med internettorganet adressa.no uttaler hele Norges kjæreste -og programleder (i øyeblikket) for «Allsang på grensen», Katrine Moholt – at hun tror det ville ha vært mindre konflikter hvis folk sang mer sammen. (Det riktige uttrykket her ville ha vært færre konflikter, men la gå …)

Vi tror fru Moholt absolutt har et poeng eller to. Hadde vi sunget mer til hverandre, ikke bare under allsangprogrammer, men også i dagliglivet generelt, ville antagelig verden ha sett ganske annerledes ut.
Muligens hadde hverdagen fremstått noe mer som en musikal (eller en operette) enn den gjør pr. juli 2008, men her er det bare snakk om en overgangsperiode – før syng-til-meg-stilen hadde blitt en vane for folk flest.

Tenk deg at du kommer på jobben og møter sjefen med et rungende «Oh, what a beautiful morning, oh what a beautiful day!», mens sjefen kvitterer godslig og anerkjennende med «You`re the one that I want».
På slutten av dagen vil det være like naturlig å synge «Time to say goodbye» til hverandre, kanskje med en hale hentet fra The Three Degrees – «When will I see you again?». Svar: – In the morning …
I et sangsamfunn vil det også være flere kjærlighetssanger å ta av enn av problemsanger.

Du kan overøse dine omgivelser med «Love me do», «I love you because», «She loves you», «All you need is love», «Love me tender», «I can`t help falling in love with you», «Love to love you baby», «Have I told you lately that I love you?»,«Kjærlighetsvisen», «Ælsk mæ i snøen» og «Ja, vi elsker» – for å nevne noen. Mulighetene er mangfoldige.
Mange av sangsamtalene vil altså ha et sterkt bakteppe av kjærlighet, hvilket sakte og ganske sikkert vil gjøre oss mer godmodige med hverandre.

Så får det bli opptil den enkelte hvor bokstavelig – og hvor spontant – man ønsker å reagere på budskapet som synges til en.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Så morsomt. Jeg bor faktisk her. Dette er nabolaget mitt, sa hun og slo ut med armene.

Jeg så inn i øynene til min beste venninne, Carrie Bradshaw, midt i Soho i New York. Vi hadde dumpet inn i hverandre tilfeldig mens jeg var ute for å lage reportasje om nettopp «Sex og singelliv». Det var desember 2001. Jeg ville fortelle henne alt.

Året hadde begynt på bunnen, selve nyttårsaften. Vi var fire jenter. To med brutale brudd bak oss, en enke og en som fløy jorden rundt etter en mann som bare ville være venner. Det måtte tas grep.

«Sex og singelliv» hadde lært norske kvinner og menn å «date». Det innebar at det ikke trengte å være noe seriøst forhold selv om man viste seg offentlig sammen eller på fest. Det var hyggelig å ha noen å gå med. Og det senket terskelen for å invitere.

Nyttårsaften i 2000 hadde vi fire rasket sammen en blanding kavalerer. Vi burde ha skjønt at katastrofen var nær idet en av dem troppet opp med jakkemerket «I am a mess». Et par timer over midnatt sto designerkjolen min i full fyr mens Elvis sang «Burning love», to andre sto på Seven Eleven med ei pølse og den fjerde nøt et privat strippeshow.

Dagen etter inngikk vi en pakt om ikke å gi opp. Når en av oss heller ville sitte hjemme med en god bok ble det den andres plikt å dra henne ut. Som single kvinner i begynnelsen av trettiårene, med leiligheter og godt betalte jobber, var det lett å bli sittende hjemme. Vi trengte jo ingen. I alle fall ikke i teorien.

Teorien ble stadig overkjørt av biologien. Klokken tikket. Men vi trengte streng tatt ikke å leve med noen mann for å få barn. Ingen forsto oss bedre enn oss. Fantes det en Mr. Big som kunne konkurrere med det?
Jeg var fortsatt i tvil, og ville betro meg til Carrie. Om menn som inviterer deg hjem til å ha sex mens jakken til sin avdøde kjendisfar henger og dingler på sengestolpen.

Om venner som inviterer til blind date på fjellet og i stedet skaper en helg av pinligheter når det kommer for en dag at den utvalgte mannen har kjæreste fra før. Om å stå desperat og banke på dodøren i en funkisvilla ved Oslofjorden en St. Hans aften og bli sluppet inn av venninnen som nettopp hadde hoppet i bassenget med sin nye flamme, men glemte at puppene hennes ikke var hennes, men digre innlegg i en push-up bh, og det eneste som nå kan redde kvelden er hvis hun klarer å føne dem opp igjen.

Det var hysteriske tider. Takket være Samantha, Carrie, Charlotte og Miranda klarte vi å le mer enn føle oss mislykket. «Carrie» hastet videre. Det ble ikke tid til betroelser, men et par sitater til reportasjen.

Et halvt år senere hadde alle vi fire møtt vår Mr. Big. Serien gikk av luften. Vi er gifte, mødre og snart på vei til kinoen for å minnes gamle dager.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det stunder mot annen halvdel av fotballsesongen, og nok en gang kan vi nyte/«nyte» (delete det som ikke passer) eliteserien på reklamekanalen TV 2.

La oss dog komme med en liten innsigelse før det hele ramler i gang igjen.

Det gjelder startpunktet for TV 2-sportens igangsettelse av seeravstemningen om banens beste spiller i de direkteoverførte kampene.

Under en av de siste matchene før fotballferien noterte vi at avstemningen ble satt i gang – åtte minutter etter avspark.

Kommentator Øyvind Alsaker oppfordret friskt og freidig: – Sett i gang og stem! (Mens Nils Johan Semb antagelig forberedte en tyngre analyse.)

Spørsmål: Hvor mange av seerne besitter så overdådig synske og clairvoyante evner at de allerede etter åtte minutter kan avgjøre hvem som vil spille best i de resterende 82 minuttene (pluss tilleggstid)?

En annen gang hadde det gått hele 11 minutter før man satte i gang avstemningen, hvilket betød at man ikke hadde mer enn 79 minutter (pluss tilleggstid) å gjette på.

Likevel synes vi det blir for snaut.

Man kunne mistenke TV 2 for å ha Økonomiske grunner til å blåse i gang seeravstemningen så tidlig.

Riktignok koster det bare én krone pr. stemme, men når mange nok gir fra seg én krone, blir det som kjent penger av det.

Det er greit nok at man annonserer muligheten til å avgi stemme på e tidlig tidspunkt, men hvis man ikke kommer fra en familie med utpreget synske evner – som Alsaker tydeligvis gjør, uten at vi husker at han offentlig har uttalt seg om det – bør man kanskje pålegge seerne å titte litt på kampen før man avgir stemme.

Enig?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lørdag introduserte denne avis på denne plass «Vestens TV-dramatiske kanon». En inntil dette sanndru kollega, la oss kalle ham Anders, serverte en liste med de «elleve beste TV-serier gjennom tidene».

I håp om å rehabiltere Verdens Gangs TV-faglige troverdighet og VG-bloggens aktelse som et ledende kulturpolitisk debattforum, ser jeg meg herved nødt til å komme med en korrigering – samt den faktiske listen over de elleve beste TV-serier gjennom tidene:

Star Trek

Verdens mest innflytelsesrike TV-serie. De opprinnelige sesongene (1966-69) bet seg fast i formative skoleår i USA. Stjerneskipet USS Enterprises femårige forskningsmisjon gikk aldri på norsk TV, men forlot heller aldri kabel-universet, hvor stadige repriser har gjort det mulig også for romfartsinteresserte nordboere å stifte bekjentskap med kaptein Kirk, Spock og originalmannskapet på Stjerneføderasjonens prestisjefartøy.

Serien tok opp kontroversielle temaer i tiden som rasisme, religion, menneskerettigheter og dødsstraff, genialt forkledt i et galaktisk perspektiv.

Monty Python’s Flying Circus

Serien (1969-74) som endret alt. Skapte ny humor-skole, og er fortsatt en referanse i seg selv.

Sopranos

Sterkt vanedannende. Ubehagelig sofistikert komponert.

Presidenten.

Intelligent design. Amerikansk politikk som elegant målsøm.

El Quijote

Spansk referanseinnspilling fra 1991 med Bunuel-skuespilleren Fernando Rey i tittelrollen.  Vist på NRK. Selv de av oss som måtte ha et anstrengt forhold til pågående spanjoler innser sjarmfaktoren.

Columbo

Shakespeare i støvfrakk.

I Rolv Wesenlunds habitt ble den norske «kopien» av den britiske serien bedre enn originalen. Den eneste vellykkede norske sitkom.

Twin Peaks

«Et paradigmeskifte i TV-dramatikken», skrev Anders. Endelig et fornuftig ord fra den kanten.

Black Adder

Shakespeare i penisfutteral. Britisk historie på sitt latterligste.

Lille Lørdag/Åpen Post/Team Antonsen.

Paradigmeskifte i norsk TV-humor – uten futteral.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skrevet av Øyvind Engan

Jeg synes ikke den nye værmeldingen på Nyhetskanalen har fått den oppmerksomheten den fortjener.

For første gang på norsk har vi nå fått en TV-værmelding for hele verden.

Tidligere var CNN og den typen kanaler alene på markedet for verdens-værmeldinger.

Slike værmeldinger er en helt egen sjanger. Den skal helst ikke ta lengre tid enn en værmelding på Midtnytt, selv om den skal dekke et atskillig større område.

Og det er ikke meteorologer som står for presentasjonen, men pene mennesker som tilsynelatende kommer rett fra helsestudioet.

På CNN synes de at ord som «høytrykksrygg» blir for tekniske.

«Skal du til Afrika i morgen, bør du ta med deg paraply. For i Afrika blir det regn,» husker jeg en værmelding-kjekkas på CNN sa en gang.

Selv bor jeg i Prinsdal, en liten bygd i utkanten av Oslo. Alle som bor i Prinsdal vet at en skarp vintermorgen kan det fort være fem grader kaldere i Berglyveien enn i Øvre Prinsdals vei.

Og runder du hjørnet på Hauketo og kjører oppover Ljabruveien, synker temperaturen ytterligere to—tre grader. Slike lokale variasjoner er vanskelige å få med i den globale værmeldingen.

«Det blir en del regn i Nord-Afrika,» fikk vi vite på Nyhetskanalen i går.

«For øvrig blir det mye sol i Afrika i morgen.  Mest sol blir det i indre strøk,» sa damen mens Saharaørkenen bredte seg ut bak henne.

Så gikk hun rett over til å snakke om et kraftig lavtrykk som var på vei innover Japan.

For neimen om de skal være noe dårligere enn CNN.

Hvis det finnes ett eneste menneske der ute som noen gang har hatt nytte av Nyhetskanalens globale værmelding: Vær så snill å gi lyd fra deg på www.vg.no/side3!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende