Side 3

Det finnes heldigvis alternativer til Thomasevangeliet på barne-TV.

David Mitton, mannen bak seriene om Thomas-lokomotivet, døde forleden, og hele barne-tv-universet sørger. Thomas var likt av alle, han var ukontroversiell, snill og like lett å forstå i Kina som her hjemme.
Det er ingen tradisjon for å være kritisk i nekrologer i Norge, men siden det strengt tatt ikke er Thomas selv som er død, våger jeg meg: Thomas er også drepende kjedelig.

Jeg er så lei av det blide lokomotivet på den lille øya Sodor, som aldri opplever større konflikter enn at det faller et tre over linjen eller at postvognen Percy begynner å ruste i akslingen. Thomas får Postmann Pat til å fremstå som han er regissert av Quentin Tarantino. Det er en gåte for meg hvordan denne livløse dukkeserien som er stivere enn noe Ivo Caprino noensinne laget kan få et slikt grep på barna som den åpenbart gjør.

Men OK, kunden har alltid rett, og vil barna ha denne lett morkne Brio-dramatikken, så skal de få den. La meg likevel nevne, for å vise at jeg ikke bare er en gammel surpomp, en håndfull serier beregnet på samme aldersgruppe, som kan tilfredsstille både far og sønn når det kommer til underholdning.

1. Sauen Shaun
Fantastisk serie fra folkene bak Wallace og Groomit om den røvergløgge sauen Shaun som driver uvanlig lite dyreaktig aktivitet på gården med en gang bonden snur ryggen til. Og med den beste kjenningsmelodi siden Gullguttene.

2. Toppen sykehus
Et hospital drevet av og for animerte dyr, med en riktig underholdende kjærlighetssåpe rett under overflaten av de enkle konfliktene.

3 Bakgårdsgjengen
Forholdsvis ny kanadisk dataanimert serie om fem små dyr / barn som ved hjelp av fantasi omdanner bakgården til de mest eksotiske nye eventyrplasser hver uke. Gjengen byr på alt fra barnereggae til barnecountry på en riktig sjarmerende måte.

4. Bjørnen i det blå huset
Fra skaperne av Muppet Show. Jeg er litt usikker på hvor godt jeg liker selve serien, men når Bjørnen legger hodet bakover og gaper på klassisk Muppet-måte mens han danser, er jeg fullstendig solgt.

5. Gisle Wink på eventyr
En gammel gris (!) sitter og mimrer tilbake til sin barndom i Irland før Internett og dataspill. Langt fra så bra som Sauen Shaun.
Men mye tøffere enn Thomastoget.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I kveld er Europas TV-øyne vendt mot den internasjonale Grand Prix-finalen i Beograd der Maria Haukaas Storeng skal forsvare de norske fargene. Grand Prix-programmet er et ritual, et program vi bare MÅ SE. Det er det årlige programmet vi elsker å hate. Vi hater musikken og showet, og liker avstemningen best. Vi gir poeng til våre naboland og venter poeng tilbake.

Fra å være en liten musikk-konkurranse med 14 deltagerland i starten i 1956, er Grand Prix i år rekordstor med 43 deltagerland. Det er hyggelig med musikkonkurranser av denne typen, men å skulle følge med i syv timer i løpet av en snau uke er for mye og for massivt. Drep meg, men ikke med grøt, som det heter.

Finalen hører til årets mest sette NRK-program. Da Wig Wam var med i finalen for tre år siden så hele 1,4 millioner seere programmet, året etter med Christine Guldbrandsen 1,3 millioner. Uten norske Guri Schanke i finalen i fjor, sank seertallene med 700 000 til 573 000 ifølge TNS Gallups seerbarometer.

Totalt regner man med at Grand Prix har opp mot 100 millioner potensielle seere. Interessen synker kanskje sørover i Europa, og er stor i de nye landene sørøst i Europa – de landene som elsker å gi et naboland tolv poeng for å opprettholde et godt naboskap.

De nye Grand Prix-landene bruker sine fremste popkomponister og utøvere for å lage et så bra bidrag som mulig. Her hos oss har konkurransen atskillig mindre status, eller kredibilitet som det så fint heter, enn i vårt naboland Sverige.

Grand Prix blir mindre og mindre en sangkonkurranse der melodiene har et nasjonalt særpreg og mer og mer et popshow der sceneshowet får mer oppmerksomhet enn musikken. I år har vi sett artister både i bur og på en liten isbane.

De aller fleste sangene du hører i kveld, er sanger du har glemt like fort som artisten går av scenen. Det er liten sjanse for at vinneren får et liv etter Grand Prix. Husker du for eksempel fjorårets vinner Marija Serifovic og sangen «Molitva»?

Er det bare ABBAs «Waterloo» og Bobbysocks «La det swinge» som blir stående som den vinneren vi alle vil huske? Hvilken sang er din favoritt?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende