juli 9th, 2008
Caps til besvær
- Du slipper ikke inn her med caps på!
Personen foran oss er ikke læreren vår på ungdomsskolen eller Margrethe Munthe. Det er en dørvakt.
Klokken har så vidt passert midnatt, det er lørdag kveld. Et tau og en liten, dresskledd mann er tilsynelatende det eneste som står mellom oss og inngangen til utestedet på Oslos beste vestkant. Bak oss står flere meter med mennesker.
Dørvakten tviholder på tauet, og ser olmt på hodeplagget til kameraten min. Vi er endelig først i køen. Men stoffet som dekker toppen av hodet til kompisen min og skjermen som stikker ut foran, hindrer oss å komme innenfor.
Der vil vi ifølge utestedets hjemmesider kunne kose oss med laidback musikk i et lokale hvor bordene «er fylt opp med smilende, glade mennesker i løse samtaler». Men så var det denne capsen, da.
- Du må ta den av. Ellers får du ikke komme inn, fortsetter dørvakten standhaftig. Kameraten min er en høflig ung mann, har på sort jakke og jeans. Mennene bak i køen har rosa skjorter, hender som stadig retter på sveisen og kredittkort med brannsår.
- Vi må kunne se øynene dine, sier dørvakten, fingrene trommer utålmodig på tauet.
- Har dere et hattestativ som jeg kan legge capsen på, da? spør kameraten min, og ser på dørvakten med blått blikk.
- Ehh, nei, det har vi ikke, svarer han, tålmodigheten siver ut av porene.
Vi gir oss, og tusler inn med luen i handa – litt mindre glade og smilende enn da vi dro hjemmefra.
Rundt oss klirrer champagneflasker i isbøtter, korte skjørt svaier på toppen av høye stiletthæler og nesene snufser. I taxien tilbake til østkanten er capsen på. Samtalen går løst om det var verdt å ta den av til fordel for en hundrings i inngangspenger og 80 kroner halvliteren.
Det blir en kort diskusjon.