Side 3

For sånn omkring 40 år siden, var jeg en liten snabb i et bittelite fiskevær på kysten av Senja i Troms. De aller fleste pappaene i bygda var fiskere, eller hadde vært det.

Derfor var det ikke noe rart at et veldedig formål sto sterkere enn alle andre; Redningssaka!

Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning – Redningsselskapet – et stolt navn – var noe helt spesielt. Min mor var aktivt med i Redningsforeningen Bølgen, og i årevis var det en stolt liten tass som tråkket rundt på grusveiene i bygda med en redningsskøyte av papp i en snor rundt halsen – og tigget penger av alle jeg møtte. Eller solgte nåler til å sette i jakkeslaget.

Det ble noen kroner ut av det i årenes løp.

Kvinnfolka, for det var mest dem, sydde og strikket, heklet og bakte tigde gevinster til utallige basarer, tombolaer og andre utlodninger.

Krone ble lagt på krone, og i tidens fylde sendt avgårde pr postanvisning til Redningsselskapet i Oslo – for at ektemenn, brødre, fedre og sønner skulle være sikret litt bedre hjelp enn de ellers ville fått – om uhellet skulle være ute på havet.

Og det var det ofte.

I årenes løp har jeg, og sannsynligvis mange andre av min opprinnelse, stukket noen ekstra kroner på bøsser når Redningsselskapet har bedt om det. Vi har kanskje kjøpt noen flere skrapelodd enn vi hadde tenkt, eller spilt litt ekstra på automatene deres.

Det gjør vi ikke lenger! I alle fall ikke jeg!

Jeg har fått nok. Av vanskjøtsel, av opprivende og brutale konflikter, av overgrep mot eget personale, av ledere på alle nivåer som er mer opptatt av egen prestisje enn av selskapets ve og vel.

Jeg vet ikke hvor mye penger R/F Bølgen fra Torsken har bidratt med til «redningssaka» i løpet av de årene de har holdt på. Jeg vet ikke engang om foreningen eksisterer lenger.

Hvis den ikke gjør det, så forstår jeg Senja-kvinnfolkene godt. Det er da nok av formål å bruke krefter på der innsatsen blir verdsatt, og der pengene kommer de til gode som skal ha dem.

Ikke generalsekretærer til 210 000 kroner i måneden. Eller advokathonorarer i millionklassen. Eller etterlønn på flere millioner kroner til folk som har gjort mer ugagn enn nytte.

Hører du Monica Kristensen Solås?

Og du Magnus Stangeland?

Og gjerne Anders Talleraas med.

Redningsselskapet fortjener at dere alle trekker dere – før dere river hele virksomheten i filler.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva gir man til en som har alt – bortsett fra penicillin, kanskje? Hva med ei geit? Eller en Kalashnikov? Og når ga du din kjære sist en CO2-kvote til jul?

På øyriket vest i havet er såkalte feelgood-gaver årets slager. Briter med dårlig samvittighet, og dem er det en del av, kan nå slippe å bruke hundrevis av pund på tøfler, bøker og stygge slips til familiemedlemmer som ennå ikke har slitt ut fjorårstøflene, som ikke har åpnet «Da Vinci-koden» og som har skapet fullt av stygge slips.

Tilbudet er: Kjøp ei geit! Og legg din gode samvittighet under treet sammen med et brev som forklarer sammenhengen; at nå har en fattigmann i Den tredje verden fått utvidet hjorden. Vi snakker om julens buskap i praksis. Til jul i fjor solgte den britiske veldedighetsorganisasjonen Oxfam ikke mindre enn 30 000 dyr, som gikk til fattige i drøyt 70 land, skriver Politiken.

I år er mulighetene enda flere: Du kan for eksempel gi en Kalashnikov (ca 300 kroner) eller en stridsvogn (ca 12 000 kr). Dette er våpen fra borgerkrigen i Sierra Leone som smeltes om til landsbruksredskaper. En tank gir arbeid til fem smeder i ett år og 3000 ploger, spader, hakker etc.

Eller du kan gi en CO2-kvote (ca 115 kr) ved å støtte bærekraftige prosjekter som sparer den samme mengde CO2 ett menneske forbruker gjennom julen. Fred og ro koster 15 pund – 180 kroner og 63 øre etter gårsdagens kurs, mens familiegjenforeninger i Kongo er denne uke på tilbud til 602 kroner.

De sympatiske gaveideene er imidlertid ikke helt problemfrie. Gir du ei geit går storparten av de 290 kronene til logistikk for å få dyret ut til mottakeren, den bistående dyrlege skal også ha sitt, viser det seg. Din nestes asen, om du skulle begjære det, koster for øvrig det dobbelte.

Hjelpeorganisasjonene er ikke alt for begeistret for slike etiske gaver, det må sies. Øremerkede donasjoner hindrer dem i fritt å disponere pengene til det man til enhver tid måtte trenge. Og så er det jo et åpent spørsmål om feelgood-gaver først og fremst er beregnet på mottakeren…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg går omveier gjennom Oslo for å unngå selgerne som påfører meg dårlig samvittighet.

Her om dagen gikk jeg fra Nationalteateret til Youngstorget, i ens ærend for å komme meg hjem.

På veien møtte jeg intet mindre enn ti selgere som enten vil ha meg som støttemedlem i Redd Barna, Leger Uten Grenser eller Amnesty.

Oppå det kommer avisselgerne, de som skal ha meg til å kjøpe alarm til huset, være med i en undersøkelse for et nytt kvinnemagasin eller fortelle dem hvilken strømleverandør jeg har.

Jeg prøver å vise at jeg ikke er interessert: Jeg tar fatt på den lange buen rundt selgerne, ser i en totalt annen retning av der de står eller tar opp mobiltelefonen for å sende en sms.

Men det nytter ikke. Jeg blir nedrent uansett.

På spørsmål fra selgerne svarer jeg alltid: Nei, dessverre.

Derfor har jeg funnet gater selgerne ikke står i. Det betyr omvei for meg, men så slipper jeg å si «nei, dessverre», for jeg føler meg litt kjip som ikke vil støtte en god sak.

Det verste er når selgerne fnyser av svaret mitt. Da får jeg lyst til å lekse opp for dem. Det er ikke jeg som har bedt dem om å stå på hvert hjørne for å stille spørsmål om jeg er interessert i det ene eller det andre.

Bergens Tidende skrev om selgernes provisjoner for snart halvannet år siden: Ifølge tall fra Amnesty International kostet en vervekampanje som ga 1000 nye medlemmer, 800.000 kroner.

Fadderorganisasjonen Plan Norge mente derimot at gateverving både var for aggressivt og dyrt.

Kan ikke selgerne stå bak en disk, slik at jeg kan velge om jeg vil ha kontakt med dem eller ikke?

Eller hva med et kjempestort banner på Karl Johan med internett-adressen, så jeg slipper den dårlige samvittigheten?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når velstående nordmenn som Stein Erik Hagen, Kjell Inge Røkke, Christian Ringnes, John Fredriksen, Olav Thon, Trond Mohn og en rekke andre som ikke ønsker å være i medias søkelys, gir av sitt økonomiske overskudd for å supplere skrantende offentlige budsjetter, kan vi ikke annet enn å takke. Det er raust, omtenksomt – og ingen selvfølge!

I motsetning til USA har norsk veldedighet handlet om relativt sett små pengegaver, men en formidabel frivillig innsats. Dette er i endring. Tid en knapp ressurs for mange. Det merkes i mange frivillige organisasjoner som kjemper for å finne andre måter å tappe medlemmenes engasjement – for eksempel med utgangspunkt i deres personlige behov og kompetanse eller gjennom pengedonasjoner.

Mangeårige direktør ved Radiumhospitalet Jan Vincents Johannessen var i så måte forut for sin tid da han for seks år siden ansatte en tidligere restaurantdirektør med gode forbindelser for å skaffe penger til sykehuset. Og det er gledelig å se at Einar Wang har lykkes i sitt oppdrag.

Samtidig er det interessant å lese i VG at de som har bidratt med millioner til kreftsykehuset og rekreasjonssenteret Montebello på Mesnali ved Lillehammer, stiller klare krav hvordan pengene skal brukes. De bidrar gjerne til konkrete prosjekter som øker standard på utstyr og bygninger. Drift og administrasjon er det fremdeles det offentlige som må stå for – og slik bør det også være.

I København sørget søkkrike Mærsk McKinney-Møller for et helt operahus, men tillot ingen å bry seg med hvor det skulle ligge eller hvordan det skulle se ut. At de danske politikerne ikke ønsket seg et operahus eller at prosjektet gikk på tvers av all annen byplanlegging og vil medføre enorme kostnader for det offentlige, har den gamle gitt blaffen i.

I Norge var det tilløp til kritikk da Kjell Inge Røkke Bjørn Rune Gjelsten fikk bygget fotballstadion på en av Moldes flotteste tomter, men fremdeles er det sjelden at gavmilde nordmenn blander seg i det som må være et offentlig anliggende. Det skal vi være takknemlige for. Men rausheten må ikke bli en sovepute for ansvarlige myndigheter og politikere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende