Side 3

Det brygger opp til storm i et vinglass i det franske presidentracet. At favoritten Nicolas Sarkozy har stått frem som avholdsmann, kan koste ham ledertrøya.

Den femte republikks legendariske landsfader, general Charles de Gaulle, undret etter sigende hvordan noen faktisk trodde det kunne la seg gjøre å regjere et land som har 246 forskjellige oster.

I dag undrer den jevne franskmann og kvinne om man kan stemme en tørrlagt gane inn i Elyséepalasset. Kan verdens fremste vinnasjon holde seg med en president som ikke aner forskjellen på Bordeaux og Bourgogne? En som tror bouquet er noe man gjør med hodet og at tanniner er et odontologisk fenomen hos smågnagere?

At verden ikke er så enkel som avholdsfolk vil ha det til, har Sarkozy nå fått erfare. Hans utfordrere i valgkampen tørster etter mer enn bare seier, og tilpasser gladelig sitt alkoholpolitiske terreng til vinkartet.

Sosialistenes dronning, Ségolène Royal, lærte allerede tidlig på 80-tallet, da hun var rådgiver for daværende president François Mitterand, at «bordet og flasken» var de to viktigste søyler i den franske art de vivre. Hennes første embetshandling da hun i 2004 ble valgt til regionalrådsformann i Poitou-Charentes, var selv å velge hvilke viner som skulle serveres i offisielle sammenhenger.

Valgets grey horse, eller cheval gris, om man vil, sentrumskandidaten François Bayrou, har ikke bare et nært profesjonelt forhold til franske vinbønder. Han har også sagt at en god klunk vin før han skal tale i forsamlinger har hjulpet ham å kontrollere en litt nervøs stamming. Høyrenasjonalisten Jean-Marie Le Pen på sin side, er regelrett berømt for sin gane, og har som champagnebonde lansert sin egen cuvée nationale.

Til høyre for Le Pen, der ingen skulle tru at nokon kunne bu, residerer ultranasjonalisten, eurofoben og den uttalte rasisten Philippe de Villiers, som stadig snakker om Frankrike som en «vin-sivilisasjon». Han har karakterisert de franske vinstokkene som en forankret del av kulturarven på linje med landets språk, kunst og litteratur.

Selv den ekstreme venstrefløyens kandidat, Arlette Laguiller, som representerer partiet Lutte Ouvrière, flagger nå sitt daglige forbruk av en gewürztraminer før middag påfulgt av store Saint-Emilion-viner til måltidet.

Riktig nok har Nicolas Sarkozy markedsført seg selv under slagordet «La rupture» ­ – altså  «bruddet» – som skal markere et regimeskifte i Frankrike. Med dette bryter han også med Jacques Chiracs rause omgang med årgangsdruer i Elyséepalasset, hvor det årlige vinbudsjettet gjennom hele hans 12-årige presidentperiode var på gode to millioner kroner.

Om bare kort tid vil vi få vite om også den franske befolkningen tenker som min gamle musikervenn. Han stolte ikke på avholdsfolk, sa han, for de har noe å skjule…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende