Side 3

De gamle får holde seg i ro. De bør ikke fyke rundt og oppføre seg som folk flest. De er for gamle til det.

De skaper direkte ugreie for pleiepersonalet, hvis de for eksempel befinner seg i en institusjon, som kanskje skal fungere som deres hjem, midlertidig eller resten av livet. Det er ikke satt av nok midler til at de kan ture frem som de vil. Det er ikke nok personale til å holde orden i rekkene.

De gamle, kan for eksempel være de som er eldre enn oss selv, og som kanskje trenger en smule vennlig bistand til dagligdagse gjøremål.
Det er ikke alltid man ser dem ute på egen hånd i bygatene for eksempel. Her forleden ruslet det en eldre herre med rullator bortover fortauet i Akersgata i Oslo. Jeg tok meg selv i å lure på hvor han kom fra, og om jeg kanskje skulle tilby meg å hjelpe ham hjem. Det var bare som et lynglimt tanken for forbi. Den etterlot seg en smule skamfølelse, og det var på sin plass.

Skulle ikke en tilårskommen mann med rullator kunne gå hvor han ville, uten å bli pådyttet hjelp fra en tilfeldig forbipasserende? Han skilte seg ingenlunde ut på ufordelaktig vis. Han var vel bare ute på en daglig rusletur, eller på vei til butikken. Nok om det.

En 94 år gammel dame var blitt så fjern og fraværende, syntes datteren. Om dette kunne vi lese i Aften for en tid siden. Damen oppholdt seg på et pleiehjem i Oslo, for å komme til hektene etter en lungebetennelse.
Men kom hun til hektene? Nei, langt ifra. Hun ble bare mer og mer bortreist. Datteren mente dette var merkelig, og undersøkte saken. Det viste seg at moren fikk beroligende midler. Naturlig nok ble hun både slapp og uinteressert i det meste. Helt ulik sin tidligere væremåte.
Avkommet grep resolutt inn. Moderen byttet bosted og ble satt på gradvis avvenning.

Etter hvert kom energien og livslysten tilbake. Nå griper hun trolig snart til en kryssord som hjernetrim. Hva skulle damen med beroligende midler? Det er ikke godt å si. Det går ikke frem av avisoppslaget i slutten av juni, at hun bråkte og skapte uro i korridorene. En tenker vel at det har noe med personalsituasjonen på avdelingen å gjøre. Lett sløvet sover de nok mer, de gamle, og er enklere å takle.

Familien har klaget saken inn til Helsetilsynet. Kanskje er det helsepersonalet som trenger noe beroligende, stresset som de er. Eller de som sitter på pengene og viser uansvarlig atferd?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

STOCKHOLM (VG) En kulturell revolusjon må ha funnet sted, uten at noen har informert meg. Fra en sommer til en annen virker det som alle har latt seg tatovere.

Jeg reagerte ikke da jeg så den første overkroppsheldekkende tatoveringen. Det var også kun med måtelig interesse jeg i smyg beskuet armene til den med meg jevnaldrende kvinnen i iskøen, til tross for at tatoveringene hennes dekket alt fra skuldre til hender.
Men det gjorde jeg nysgjerrig og jeg begynte å se meg bedre rundt på stranden

Av de første fem mennene jeg fikk inn i synsfeltet hadde fire tatoveringer. Av like mange kvinner hadde to tatoveringer. Dette førte ikke uventet til ytterligere en liten stunds speiding (det må ha sett mer enn litt suspekt ut) før jeg fikk bekreftet mine mistanker. Det så ikke bedre ut enn at jeg med min originale, totalt umodifiserte hud faktisk var i mindretall der i vannkanten.

Det var altså flere av de andre – de med tatoveringer. Og selv om jeg bor i Sverige, har jeg ingen grunn til å tro at situasjonen er spesielt annerledes hjemme i Norge.

Nå er ikke tatoveringer noe nytt. Japanske tatoveringer, for eksempel, mener man har flere titusen år lange tradisjoner. Indianere og andre urfolk har ofte latt seg tatovere. Til oss i vesten kom kunsten først og fremst via sjømenn.

Deretter har i tur og orden kriminelle, musikere og idrettshelter tatt etter. Lenge var det vanskelig å få sosial aksept for en tatovering, men de siste årene har store fotballstjerner som David Beckham og Zlatan Ibrahimovic brukt stadig mer av all sin fritid til å dekke stadig mer av kroppen med stadig mer kreative tegn for livet – de har dermed fjernet mye av det skumle ved denne kunstformen.

Og da må selvsagt mannen i gata følge etter. Jeg tror dessverre mange vil oppdage at det som er tøft på «Becks» eller Zlatan ikke er like tøft på deres bleke og sofadvaske kropper. Og da koster det mye penger, og en del smerte å få gjort noe med saken.

Om de vil bruke mindre av det første, men tåler desto mer av det siste kan de få et gratis råd av min svigerfar. På starten av 60-tallet fikk han for seg at det kunne være en god idé å skjære seg med kniv og fylle sårene med blekk. Fornavn og etternavn ble gravert inn i huden. Etter noen uker føltes det imidlertid ikke bra.

Ideen føltes ikke lenger like god og han fant fram kniven igjen – nå for å fjerne bokstavene. Min svigerfar er en håndverker av den gamle skolen, tett bygd og tåler mye. Men dette var vondt. Det holdt med to bokstaver.

Og derfor har Eric Roos i over 40 år gått rundt med tatoveringen «Eric Ro» på benet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som bilist irriterer jeg meg durabelig over syklister som farer freidig frem – tilsynelatende uvitende om at det eksisterer trafikkregler for både to- og firehjulinger her til lands.

Samtidig tar jeg meg i at jeg – i det øyeblikk jeg inntar rollen som syklist – går inn i akkurat den samme trafikale laissez-faire-modusen som de andre villsyklistene. Når jeg griper styret og setter ut fra bopel, oppheves trafikklovgivningen. Jeg er fri!

Jeg sykler lallende og smørblid ut i trafikken. Et knallrødt lys betyr bare at jeg må være litt mer observant og se meg for når jeg passerer krysset. Kommer det noen biler på tvers – altså på grønt – kan man alltids snirkle seg mellom dem på en myk trafikants forunderlige vis.

Forkjørsrett fra høyre, sier du? Ikke nødvendigvis, hvis det er plass til en sykkel mellom deg og regelverket. Sykle mot kjøreretningen? Helt OK.
Et par raske pling med bjella får fotgjengere – og eventuelle medmarsjerende kjæledyr – til å evakuere fortauene. Det samme gjelder på gangstier. Så lenge man holder seg i sykkelfeltet, er det helt uten betydning om man beveger seg på høyre eller venstre side av veien.
Befinner man seg ute i veibanen, er det bare å være breial. Miljøsabotørene i bil tar hensyn til tohjulingene og deres stolte førere okkesom.

Litt skal man ha igjen for å bevege CO2-fritt og prøve å gjøre noe med denne fordervede verden. Spørsmål: Hvorfor skjer denne forandringen når man kommer opp på sykkelen? Sitter sykkelhjelmen så trangt på hodet at blodtilførsel – og dermed tankegang – blokkeres? Fremkaller den kontinuerlige setemassasjen mot testikkelområdet utslipp av et hittil ukjent villmannssykling-hormon i legemet (for menns del)? Blir gutta balstyrige?

Og er det (kanskje) bare vanlig hverdagsmanipulasjon fra kvinner som sniker seg frem i trafikken på sykkelen? Jeg har ikke svarene. Jeg spør kun, i ærbødighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sist fredag – etter solnedgang – besteg jeg min sykkel for en liten kveldstråkketur fra Drammen i retning mot Nedre Eiker.

Mine medmennesker satt antagelig og tok seg en liten øl eller en knert (uten at jeg skal hovere over mitt alternative, kjernesunne valg), mens jeg la ut med tohjulingen. Oppildnet av Tour de France (nylig avsluttet opp-og-nedover-sykkelritt for eksperimentelle idrettsfolk med maksimalvekt på 60 kilo), er det lett å ty til sykkelen – selv om man rent fysisk fremstår som to syklister i nevnte ritt.

Mens småmyggen klasket i min svette panne (hvilket ikke fratok meg evnen til å filosofere), gikk det opp for meg at det er noe sanselig ved å fare rundt i den erle sommernatten på sin jernhest. Man fornemmer så mange lukter. Nesen er i sannhet et finstemt organ. Ikke det at jeg kjørte rundt med vidåpen nese. Det ville ha sett vulgært ut. Men selv med nesen i vanlig, daglig, stand-by nedoverposisjon, fanget mitt lukteorgan inn et sortiment av eimer, anger, dunster, dufter og odører.

Det luktet nyslått gress, åker, eng, trær og strå, det luktet blomster, det tilfløt meg dufter av marinerte griselik på grill – fra hager der folk satt og pratet og putret, jeg kjente eim av andre typer fødevarer i ferd med å bli stekt (uten at jeg tør å presisere nøyaktig hva det var), et stenk av avføring kom fra et lite vindu i et lite hus i veikanten, jeg passerte menneskegrupper med en kollektiv ånde som ikke kunne skjule at de hadde vætet sine struper og sinn med øl, enkelte små sigarettrøykskyer, litt diesellukt fra en drosjebil, det luktet ferske hestepærer fra stallen ved Drammen travbane, og i en busslomme på Åssiden passerte jeg to vakre pikebarn (antagelig på vei til byen) som hadde fortryllet aftenluften med et usynlig slør av søt parfyme – som jeg galant trådte meg rett gjennom, tilsynelatende uaffisert.

Kort sagt: Et vell av lukter fylte meg. Den begynnende natten var stappfull av inntrykk. Mens jeg syklet tilsynelatende metodisk og fokusert mot mitt mål (som var det samme som utgangspunktet, jeg snudde da jeg var kommet halvveis), var det sikkert ikke mange av dem jeg passerte som forsto at jeg var nesten overveldet av et veritabelt antall inhalerte bouqueter.

Etter å ha pustet så mye inn, var det deilig til slutt å kunne puste ut.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

BERLIN (VG) Han leste høyt fra et medbrakt religiøst verk og ba til høyere makter i midtgangen.Mannen som nylig inntok setet ved siden av meg på en reise over ett av verdens hav hadde kalott på hodet. Han bar sort frakk, som en flyvertinne raskt ble spurt om å ta hånd om da han kom om bord. Nedover det ene buksebenet strakk noen hvite tråder seg, et slags snøre. Tzitzit, tror jeg det kalles.

Før han trakk teppet over kroppen og la seg til å sove, vi nærmet oss vel ekvator, reiste han seg og tok oppstilling i flyets midtgang – der han i løpet av noen minutter fremførte det som etter alt å dømme var en bønn. Like før hadde han inntatt koschermat.

Neste morgen var det frem med et lite medbrakt bokverk. Under innflygingen, og inntil luftfartøyet hadde tatt bakken i Brasil – drøye 9000 kilometer fra avgangsstedet, underholdt han sine medpassasjerer med mumlende opplesning på et språk som vel kanskje var hebraisk. Jeg skjønte i hvert fall ingenting.

Jeg registrerte hans aktiviteter og hadde ingen problemer med at han levde ut sin religiøse legning. Innimellom fremføringen av ubegripelige strofer, kom jeg riktig nok til å tenke på hvordan folk om bord ville ha reagert om mannen var, ja, la oss si muslim. Om han satt der med Koranen og messet for så å reise seg og be høylytt til Allah.

I august 2006, det var bare et par dager før Natascha Kampusch-saken sprakk i Østerrike, var jeg på et oppdrag i Nederland. Et amerikansk Northwest-fly som hadde tatt av fra Amsterdam med kurs for indiske Bombay måtte i all hast returnere – eskortert av to jagerfly. Folk om bord hadde fått mistanke om at terroranslag kunne være i emning.

Da maskinen landet på Schiphol igjen, ble en gruppe skjeggete, arabiskutseende menn hentet ut av kabinen av væpnet politi og satt i arrest. De hadde oppført seg så påfallende – så religiøst og urolig, at medpassasjerer hadde slått alarm overfor besetningen.
Det er ikke alltid like lett å være troende på reise.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den norske sommeren er stinn av klisjeer. Vi liker det på den måten. Reiseradioen på P1, noen avisforsider som spår strålende sol, «Neste Sommer» med DeLillos og jordbær til salgs i veikanten og jaggu er det ingenting som smaker som norske jordbær. Best i verden, sier vi. Fordi det er så kaldt her oppe, så de blir modne sent, er det alltid en som kan forklare.

Aviskommentatorer i den meningsbærende delen av pressen savner gressenkemenn med bløt hatt og et par utepils under vesten. Solvarm nostalgi.

Sommeren er nesten like tradisjonstung som julen. En forutsigbar dvaletilstand, der det eneste usikre er været. Alle har sine egne sommerting. Ting de må gjøre, ting de må se, ting de må spise.
Jeg har min jeg også. Om sommeren må jeg ha makrell. Små fine fisk som får varmesjokk i stekepannen til skinnet blir sprøtt. Med nypoteter. Og agurksalat som jeg rister mellom to dype tallerkener, til skivene slipper vannet. Det har jeg lært i Dagbladet av Andreas Viestad. Jeg står og rister som en gal på tallerkenene til agurkvannet går. Svetter litt. Innbiller meg at det er verdt det.

Denne helgen var jeg så heldig at jeg kunne fange min egen. Med fiskestang. I en doven fjord ved Brevik svømmer makrellstimene forbi hytta vi har fått låne. Ut med sluken som heter Atom-sild og trekke opp et par spreke fisk.

Jeg vet ikke om de spiser makrell i andre land. Noen amerikanere som var på besøk en sommer, sa de aldri hadde spist det. Alt de forbandt med makrell var utrykket «Holy Mackerel». Men de likte det, sa de. Og så fortalte en av dem den eneste makrellvitsen jeg har hørt.
I det hvite hus i Washington DC skulle et av rommene utsmykkes med et motiv fra amerikansk historie. En kunstner fikk oppdraget og stengte seg inne med malerpenslene på rommet i flere uker. Ingen fikk se noe før bildet var ferdig.

Da maleriet skulle avdukes var rommet fullt av viktige mennesker. Med en feiende bevegelse trakk kunstneren forhenget til side og blottla et enormt maleri. Lerretet var fullt av brunbarkede kvinner og menn med fjærpryd og svarte fletter som hadde seg med hverandre i en veritabel orgie. Over menneskemengden hadde han malt en diger stripete fisk med en gyllen glorie.

Da publikum hadde summet seg litt, var det en som spurte hvilken hendelse i den amerikanske historien dette egentlig skulle forestille.
- Slaget ved Little Big Horn, svarte kunstneren. De visste vel hva general Custer sa da han fikk øye på fienden?
- Ehh, nei?
- Holy Mackerel. Look at all those f… ing indians.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

BERLIN (VG) Tidenes rettssak står for tur i østerrikske St. Pölten i høst. Men når Josef Fritzl skal stilles til ansvar, er det langt fra sikkert at tinghuset i den koselige småbyen er stort nok til å romme alle som vil se 74-åringen fra Amstetten.

Mye tyder nemlig på at bare deler av rettssaken vil gå for lukkede dører. Så lenge intime detaljer ikke omtales, vil offentligheten ha adgang – og mange er interessert i å være på plass.

Domstolen i St. Pölten, delstatshovedstaden i Niederösterreich, arbeider allerede med et slags kølappsystem. Ikke bare journalister fra fjern og nær ventes å troppe opp i hopetall, men også øvrige skuelystne.
Avhørene av de involverte er bortimot ferdige, de tekniske undersøkelsene avsluttet og de sakkyndige rapportene tikker inn – den ene etter den andre. Statsadvokaten legger i løpet av sommeren siste hånd på tiltalen mot Josef Fritzl, og dermed er ventingen på rettssaken over alle andre rettssaker i gang.

Med mindre 74-åringen ikke slår seg vrang og legger ned protest mot dokumentet, vil prosessen starte i november eller desember, fortalte den alltid imøtekommende førstestatsadvokaten Gerhard Sedlacek på telefon nylig.

En milepæl ble nådd sist uke, da avhørene av Elisabeth var i mål. Etter å ha ventet i over to måneder, ga 42-åringens leger klarsignal for snart tre uker siden. Uttalelsene hennes er tatt opp på video og vil bli vist – vel å merke bak lukkede dører – når rettssaken er i gang. Slik skal hun slippe å måtte se sin far i øynene igjen.

Blant alle som har fulgt saken, knytter det seg nå stor spenning til om uttalelsene vil danne grunnlag for en drapstiltale mot Josef Fritzl. I løpet av de 24 årene Elisabeth satt fanget, fødte hun syv barn. Ett av dem døde bare få dager etter fødselen for 12 år siden, og incestfaren har allerede tilstått å ha brent liket i sentralfyringsanlegget.

Fritzl sitter fortsatt fengslet i Justizanstalt St. Pölten. Han skal ha fått tilbud om å se Elisabeths uttalelser, men har angivelig avslått. I stedet skal han ha bedt om å få antirynkekrem levert på cellen, slik en britisk tabloid skrev her om dagen. Men det tror jeg ikke på. Sist jeg snakket med fengselsdirektør Günther Mörwald, bare lo han av alt pressen i Storbritannia melder. Selv om fengselet et par dager i forveien skulle ha uttalt seg i en engelsk avis, forsikret direktøren meg og en dansk kollega om at han aldri noensinne hadde vært i kontakt med noen reportere derfra.

Med landets mest kjente fange i beholdningen, har de fått oppleve mye på institusjonen. Det var ikke uten grunn at vi med både pass, presse- og visittkort måtte bevise at vi virkelig kom til St. Pölten som journalister.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

PARIS (VG) I løpet av ett år har Paris by fått 16000 nye sykler. Den eventyrlige rullingen bare fortsetter.

Ingen hadde trodd det skulle skje. Men nå er det annonsert. Paris forsteder får også nyte godt av den enorme sykkelsuksessen «Velib». Ett år etter at fri-sykkel-systemet ble lansert i den franske hovedstaden har syklene blitt brukt ufattelige 27 millioner ganger.

200000 mennesker abonnerer på de 16000 syklene som er i sirkulasjon, og ifølge Le Parisien blir 1500 reparert gjennomsnittlig hver dag.
Jeg er en av de glade syklistene. Metrosystemet i Paris er udiskutabelt fantastisk. Men det kan ikke sammenlignes med å kaste seg på en sykkel og trille i frisk luft like over de stedene hvor folk klemmer seg sammen i overfylte rushtog.

Det er ikke bare i hovedstaden det trilles. Totalt har ni franske byer fått på plass systemet. Nå skal 4500 nye sykler plasseres i Paris forsteder. Det er ikke bare parisere som drar nytte godt av det miljøvennlige prosjektet som har fått folk til å rulle på to hjul til jobben i stedet for å ta buss, metro eller taxi.

Nylig er det bestemt at 30 kommuner i områdene rundt Paris får sykkelstasjoner. Utvidelsen til en prislapp på syv millioner euro er beregnet å finansiere seg selv. I tillegg kommer det planlagte «autolib», et lignende bilprosjekt med 4000 biler som skal være tilgjengelig etter samme system innen 2010.

Syklene har gitt Paris miljøstempel. Selv om de grå tohjulingene ikke har samme toppfart som syklene som ruller inn over Champs Elysee under Tour de France, har Frankrike utvilsomt den gule ledertrøyen når det gjelder antall glade beboere på sykkel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I et intervju med internettorganet adressa.no uttaler hele Norges kjæreste -og programleder (i øyeblikket) for «Allsang på grensen», Katrine Moholt – at hun tror det ville ha vært mindre konflikter hvis folk sang mer sammen. (Det riktige uttrykket her ville ha vært færre konflikter, men la gå …)

Vi tror fru Moholt absolutt har et poeng eller to. Hadde vi sunget mer til hverandre, ikke bare under allsangprogrammer, men også i dagliglivet generelt, ville antagelig verden ha sett ganske annerledes ut.
Muligens hadde hverdagen fremstått noe mer som en musikal (eller en operette) enn den gjør pr. juli 2008, men her er det bare snakk om en overgangsperiode – før syng-til-meg-stilen hadde blitt en vane for folk flest.

Tenk deg at du kommer på jobben og møter sjefen med et rungende «Oh, what a beautiful morning, oh what a beautiful day!», mens sjefen kvitterer godslig og anerkjennende med «You`re the one that I want».
På slutten av dagen vil det være like naturlig å synge «Time to say goodbye» til hverandre, kanskje med en hale hentet fra The Three Degrees – «When will I see you again?». Svar: – In the morning …
I et sangsamfunn vil det også være flere kjærlighetssanger å ta av enn av problemsanger.

Du kan overøse dine omgivelser med «Love me do», «I love you because», «She loves you», «All you need is love», «Love me tender», «I can`t help falling in love with you», «Love to love you baby», «Have I told you lately that I love you?»,«Kjærlighetsvisen», «Ælsk mæ i snøen» og «Ja, vi elsker» – for å nevne noen. Mulighetene er mangfoldige.
Mange av sangsamtalene vil altså ha et sterkt bakteppe av kjærlighet, hvilket sakte og ganske sikkert vil gjøre oss mer godmodige med hverandre.

Så får det bli opptil den enkelte hvor bokstavelig – og hvor spontant – man ønsker å reagere på budskapet som synges til en.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag er det 20 år siden Bruce Springsteen kom til det daværende DDR og ba om at Berlin-muren måtte rives.

Der og da ante neppe noen av de 160000 tilskuerne at det skulle skje så snart, bare et drøyt år senere. De østtyske kommunistlederne visste ikke hva de skulle gjøre da ungdomsorganisasjonen i DDR, FDJ, ba om å få invitere «The Boss» til å holde konsert. Til slutt sa de ja, og ønsket ham velkommen som en «arbeiderklassens helt» – og håpet at han kunne bidra til «sosialismens seier».

For å ufarliggjøre konserten, fant kommunistpampene ut at de skulle kalle den «Konsert for Nicaragua». Lite ante de at denne kvelden skulle få enda større betydning for det tidligere DDR enn Woodstock fikk for USA.
Lederne i Øst-Berlin så nok for seg at denne gaven til ungdommen skulle få dem til å bli mer fornøyd med livet i DDR. Så var det i stedet slik at konserten kom til å øke deres trang til å bli fri – og komme på den andre siden av den enorme muren.

USA var den gang sett som en «klassefiende» av kommunistlederne i DDR. Da Bruce Springsteen tok ordet for å si noe politisk midtveis i konserten, uttrykte han seg på denne måten – på et tysk med sterk aksent:

- Jeg vil si dere at jeg ikke er her for å støtte eller være imot noen regjering. Jeg vil spille rock n’ roll for øst-berlinerne i håp om at en dag vil alle barrierer være borte.

I dag sier tyske historikere at Bruce Springsteens korte tale trolig hadde mer å si for det som senere skulle skje i DDR enn man har trodd. De mener at den misnøyen som allerede lå der, ble ytterligere forsterket.
På den utendørs sykkelstadion ved Weissensee med plass til 120000 mennesker, og med 100000 solgte billetter, strømmet det 160000 tilskuere til. Konserten ble også sendt på radio og TV i DDR – riktignok med en liten forsinkelse som gjorde at DDR-lederne kunne sensurere det de ikke likte.

Partiorganet «Neues Deutschland» hadde en anmeldelse som både priste Springsteen – og samtidig benyttet muligheten til å hamre løs mot det kapitalistiske systemet: «Han angriper sosiale mangler og urettferdighet i sitt hjemland», skrev anmelderen.

En annen journalist, Cherno Jobatey, berettet om konserten i den vesttyske ukeavisen «Die Zeit» under tittelen «Born in the DDR». Han skrev om en vanvittig applaus og støtte fra de 160000 tilskuerne da Springsteen uttrykte sitt håp om at «barrierene må bli borte».
Det beryktede sikkerhetspolitiet Stasi hadde selvfølgelig et stort antall spioner på plass, og rapporterte etterpå til Erich Honecker «alt var under kontroll».

Men det som skjedde inne i hodene til tilhørerne, kunne altså ikke engang Stasi kontrollere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende